| Lyngfamilien, Inkl. kreklingfamilien, og vintergrønnfamilien | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Ericaceae Juss., 1789 | |||
| Populærnavn | |||
| lyngfamilien | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planter | ||
| Divisjon | Dekkfrøete planter | ||
| Klasse | Tofrøbladete planter | ||
| Orden | Lyngordenen | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | ca. 1350 | ||
| Habitat | som regel på sur jord | ||
| Utbredelse | hele verden | ||
| Inndelt i | |||
|
se egen liste | |||
Lyngfamilien (Ericaceae), inklusive de tidligere familiene kreklingfamilien (Empetraceae) og vintergrønnfamilien (Pyrolaceae), omfatter drøyt 100 planteslekter. Lyngfamilien er svært utbredt i kalde strøk, og plantene er vedaktige og robuste.
Kreklingfamilien, vintergrønnfamilien, vaniljerotfamilien og Epacridaceae var selvstendige familier i Cronquist-systemet, men i nyere, DNA-baserte analyser er disse inkludert i lyngfamilien. I floraer som gjerne venter med å ta i bruk nye systemer til de er etablerte, brukes familiene fortsatt, f.eks.
Fra slekten Vaccinium får vi spiselige bær som blåbær, tyttebær og tranebær. Noen arter i lyngfamilien brukes i blomsterdekorasjoner, som for eksempel arter av klokkelyngslekta (Erica). Slekten Rhododendron omfatter mange prydbusker og potteplanter (Asalea).
De mest kjente lyngartene i Norge er røsslyng, blåbær, tyttebær, blokkebær, klokkelyng, krekling, kvitlyng, finnmarkspors, lapprose, rypebær, melbær og tranebær.