Liv og virke
Bastico begynte ved militærakademiet i Modena i 1894 og gikk deretter inn i Esercito Italiano. Hans første posisjon var ved 3. regiment av Bersaglieri. Under første verdenskrig tjenestegjorde han ved generalstaben som oberst.
I 1928 ble han utnevnt til general av Benito Mussolini. Hans prestasjoner i den rolle han da ble gitt av Mussolini er blitt kritisk vurdert av Giulio Douhet i Recapitulation. Douhet kritiserer grundig de seks «grunnleggende teorier» forfektet av Bastico.
I 1935 ledet han en av divisjonene under den italiensk-abessinske krig, og var deretter sjef for et korps i Etiopia fram til 1937.
Deretter ble han sendt til den spanske borgerkrigen for å overta kommandoen over de italienske styrkene i Corpo Truppe Volontarie etter Mario Roatta. Her var han særlig sentral under erobringen av Santander under kampene i Nord-Spania. Sent på året i 1937 ble han erstattet av Mario Berti.
I 1939 ble han utnevnt til senator og overtok kommandoen over de italienske reservestyrkene i Po-området. Da andre verdenskrig brøt ut, var han generalguvernør for Dodekanesene som den gang var italiensk territorium.
Bastico deltok i de italienske styrkene under felttoget i Nord-Afrika, under kampene i Jugoslavia og Hellas.
Mussolini utnevnte ham til guvernør i Libya og fra 12. juli 1941 til øverstkommanderende for aksemaktene i Nord-Afrika. Selv om den tyske generalen Erwin Rommel formelt sett var hans underordnet, opptrådte Rommel helt uavhengig av Bastico. Bastico ble utnevnt til feltmarskalk i august 1942. Da aksemaktene ble slått i Afrika i 1943, evakuerte han tilbake til Italia og deltok ikke mer i krigen.
