| Guttaperkatre | |||
|---|---|---|---|
 Blomstrende skudd
| |||
| Nomenklatur | |||
| Eucommia ulmoides Oliv. | |||
| Populærnavn | |||
| guttaperkatre | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | planteriket | ||
| Gruppe | frøplanter | ||
| Gruppe | blomsterplanter | ||
| Gruppe | egentlige tofrøbladete | ||
| Orden | Garryales | ||
| Familie | Eucommiaceae | ||
| Slekt | Eucommia | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
ver 2.3  NT — Nær truet | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | skog og kratt | ||
| Utbredelse: | Kina | ||
Guttaperkatre (Eucommia ulmoides) er et løvfellende tre. Det er den eneste nålevende arten i slekta Eucommia og familien Eucommiaceae. I Cronquist-systemet var denne familien plassert i en egen orden i underklassen Hamamelididae, men i APG IV-systemet tilhører den Garryales.
Det blir opptil 20 m høyt med en stammediameter på 50 cm. Barken er lysegrå med dype, grå furer. Bladene er glinsende mørkegrønne og henger ned. Arten er særbu med hann- og hunnblomster på ulike trær. De grønne blomstene sitter flere sammen ved basis av sideskuddene. Frukten er en 2,5–3,5 cm lang samara, som ligner mye på frukten hos alm.
Guttaperkatre er endemisk for Kina. Arten vokser i skog og kratt i provinsene Gansu, Guizhou, Henan, Hubei, Hunan, Shaanxi, Sichuan, Yunnan og Zhejiang. Dyrkete trær vokser i Anhui og Beijing. Treet er sjeldent i vill tilstand, men blir ofte dyrket.
Trevirket brukes til møbler og som brensel. Barken er et viktig legemiddel i tradisjonell kinesisk medisin, og treet er en av de femti grunnleggende medisinske urtene i Kina med navnet dù zhòng (杜仲). Størknet lateks brukes til å isolere elektriske ledninger og til å rotfylle tenner. Dette stoffet må ikke forveksles med ekte guttaperka, som kommer fra andre tresorter og som brukes av vestlige tannleger.
Fossiler viser at Eucommia tidligere også vokste i Europa og Nord-Amerika. De eldste amerikanske fossilene er fra eocen. De yngste tilhører Eucommia constans fra sentrale Mexico og kan være fra perioden miocen–tidlig pleistocen. I Europa fantes slekten fra paleocen eller eocen til slutten av tidlig pleistocen.
Alle fossile samaraer fra eocen er små, omtrent halvparten så store som hos den nålevende arten. De yngste europeiske samaraene er større og lar seg knapt skille fra den nålevende arten. Alle nordamerikanske samaraer er derimot små og representerer antagelig en annen utviklingslinje.
