Fanden

Fanden er i nordisk folketro en personifikasjon av ondskapen og en mildere variant av djevelen i kristendommen. Skikkelsen forekommer blant annet i flere folkeeventyr. Bildet viser Otto Sindings illustrasjon fra 1896 til eventyret «Smeden de ikke torde å slippe inn i Helvetet»

Fanden (fra dansk fanden, på norsk også faen og svensk fan) er et folkelig, ofte litt spøkefullt navn i skandinaviske språk på «den onde» eller et ondt vesen som tilsvarer djevelen i kristendommen. Begrepet blir ikke brukt i høytidelige, religiøse og bibelske sammenhenger, men er en vanlig personifisering i folketro og folkediktning, for eksempel i eventyr og sagn, der fanden ofte er ute for å fange sjeler. Denne skikkelsen framstilles noe mindre farlig og mektig enn Satan i Bibelen, og flere folkeeventyr handler om hvordan folk lurer fanden, blant annet for inntekten hans.

Ordet fanden forekommer i flere ordtak og snakkemåter. Det er i ulike varianter også forsterkende kraftuttrykk og banneord både i norsk, svensk, dansk, islandsk og færøysk; i Norge er formen faen vanligst.

Andre folkelige betegnelser på djevelen er blant andre Gammel-Erik og Tykje.

Etymologi og synonymer

Fortellinger om fanden og liknende, mer eller mindre ondskapsfulle og skremmende skikkelser forekommer i flere lands folketro. Bildet viser en satyr, en av Pans og Dionysos' skogdemoner i gresk mytologi, påkledt og med bukkehorn og klauver, hentet fra Hartmann Schedels Nürnberg-krøniken 1493. Satyrer og andre fabelmennesker ble beskrevet av Plinius den eldre i Naturalis Historia. Den skandinaviske fanden ble ofte framstilt med små bukkehorn og hov på den ene foten.

Ordet fanden har sannsynligvis oppstått som en videreutvikling av det norrønne fjándi, «fiende», som i middelalderen også ble brukt om djevelen. En annen forklaring sier at ordet opprinnelig kommer fra det gamle tyske eller frisiske ordet fannen, som betyr å «friste», og særlig presens partisippformen fandiand, «fristende».

Fanden (skrevet med liten forbokstav) har også blitt vanlig i banning. På svensk er hovedformen fan. Den er også vanlig i Norge.

Å bruke en demons rette navn kunne ifølge folketroen i uheldigste fall virke som en påkallelse av onde krefter, og slike navn ble derfor unngått eller erstattet med nøytrale ord og mer spøkefulle eufemismer. Fanden er en slik formildende omskrivning av navnet på djevelen. Det er flere tilsvarende folkelige navn og betegnelser på skikkelsen.

Banneord

Flere av navnene på fanden blir ofte brukt med gentivs-s i kraftuttrykk, for eksempel «faens kvinnfolk», «din fennens hurpe« (fra Gabriel Scotts roman Fant) og «pokkers til kar».

Synonymer

I norsk folketro og folkediktning

Theodor Kittelsens tegning til folkeeventyret «Fanden og futen» viser Fanden som en naken, gammel mann med hestehov og bukkehorn, futen komisk tupé. Illustrasjon fra «Asbjørnsen og Moe: Illustrerede eventyr, udvalgte folkeeventyr» fra 1907.
Illustrasjon av Carl Larsson til «Fanden og futen» («Fan och fogden») i Folksagor (svensk utgave 1927). Eventyret forteller om fanden som til sist velger futen når to bønder av hjertet virkelig ønsker at fanden tok ham. Fanden er framstilt med narrelueliknende topplue og trange pantalonger eller hoser.
Den muntre folkelivsskildringen «Julereia» (1922) av Nils Bergslien viser Fanden midt i en kaotisk, feststemt oskorei av nisser, trollkjerringer, drukkenbolter og annet pakk som farer gjennom et gårdstun julenatta. Kunstneren leker med tradisjonelle forestillinger og framstiller Fanden med klauv, bunad og fele, ridende på en rein.
Illustrasjon av Carl Larsson til «Skipperen og Gamle-Erik» i Folksagor av Asbjørnsen og Moe (svensk utgave 1927). «Gammel-Erik» er ett av flere kallenavn på «den onde» i norsk folketro.

Eventyr

Det er flere norske folkeeventyr der fanden opptrer, deriblant Gutten og Fanden (også kalt Fanden i nøtta), utgitt første gang i 1843 og Fanden og futen, utgitt i 1876.

Fandens slåtter

Fanden ble i folketroen regnet som en mester i slåttetrall og felespill. Han ble også regnet som en dyktig læremester særlig på hardingfele. En lang rekke slåtter sies å komme fra fanden, blant andre:

Ordtak

Fanden nevnes i flere ordtak og munnhell.

Annet

Dansk vitsetegning fra Fogtdals Illustreret Tidende 1862 som viser Fanden, en folkelig djevelfigur (med horn og hale i tegningen til høyre). Bildeteksten lyder: Krinolinen efter døden; I Himlen; Petrus: «Det gør mig ondt, mine damer, men indgangen er så smal og trang, at De umuligt kan komme igennem med krinoline på.» I Helvede; Fanden: «Ja. undskyld, ærede dame. For øjeblikket er hele Helvede opfyldt med krinoliner og jeg har ingen plads til flere.»

Se også

Litteratur

Referanser

  1. ↑ «Smeden som de ikke torde slippe inn i helvete»
  2. 1 2 3 4 5 Oppslagsordet «fanden» i Store norske leksikon
  3. 1 2 3 4 Oppslagsordet «fanden» i Det Norske Akademis ordbok
  4. 1 2 Oppslagsdordet «fanden» i Ordbog over det danske Sprog (bruk og etymologi på dansk)
  5. 1 2 «Oppslagsordet «fan» i Svenska Akademins ordbok (bruk og etymologi på svensk)». Arkivert fra originalen 22. oktober 2013. Besøkt 10. februar 2007.
  6. ↑ Oppslagsordet «pokker» i Ordbog over det danske Sprog (orbakgrunn og bruk i dansk 1700-1950)
  7. 1 2 Eventyret Fanden og futen fra Norske Folkeventyr
  8. ↑ «Fan och fogden»
  9. ↑ «Skipperen og Gamle-Erik» fra Norske Folkeventyr
  10. ↑ «Skepparen och Gammel-Erik»
  11. ↑ Eventyret Gutten og fanden fra Norske Folkeventyr
  12. ↑ Einar Seim (red.) (1965), ORDTØKJE OG HERME, Universitetsforlaget
  13. ↑ Johannes’ åpenbaring, kapittel 20, vers 3: Så kastet engelen ham i avgrunnen, låste igjen og satte segl over den, så han ikke lenger skulle forføre folkene, ikke før de tusen år var gått. Etter det skal han slippes løs en kort tid.
  14. ↑ Johannes’ åpenbaring, kapittel20, vers 7: Når de tusen år er til ende, skal Satan slippes løs fra sitt fengsel.

Eksterne lenker