Fenomenologi er studiet av fenomener og hvordan de fremtrer fra et førstepersonsperspektiv. I moderne tid viser ordet oftest til Edmund Husserls filosofi og metode, hvor det primære studieobjektet er bevisstheten og strukturer i denne. Som sådan anses fenomenologien ofte for å være en sann «første filosofi» (prima philosophia), også av Husserl selv, siden selv metafysiske teorier har grunnlag i erfaringer som nødvendigvis må ha vært erfaringer for bevisstheten.[klargjør] Derfor[klargjør] forsøkte også Husserl å utvikle fenomenologien som en «filosofi som streng vitenskap».
Husserls fenomenologi var i utgangspunktet en videreutvikling av Franz Brentanos deskriptive psykologi og Carl Stumpfs filosofi.
Fenomenologi er i sin mest grunnleggende form det å studere bevisstheten slik den fungerer i dagligdags prerefleksiv tilstand for å finne ut nøyaktig hvordan fenomener fremstår for bevisstheten, og hvordan bevisstheten forholder seg til dem. Et nøkkelbegrep i så måte er intensjonalitet, at bevisstheten alltid er bevissthet om noe; bevisstheten retter seg ut mot verden og mot en gjenstand. Denne gjenstanden kan intenderes[klargjør] på mange forskjellige måter, som for eksempel gjennom direkte persepsjon, hukommelse, retensjon, protensjon, fantasi eller tegnintensjonalitet. Felles for alle disse typene intensjonalitet er at de retter seg mot en gjenstand, og at denne gjenstanden kan bevares som identisk[klargjør] gjennom flere forskjellige intensjonaliteter; bevisstheten retter seg mot samme gjenstand når den først oppleves direkte i persepsjon, så «forsvinnende» i retensjon, og til slutt i hukommelsen.[klargjør]
Det finnes mange forskjellige måter å analysere intensjonalitetene og fenomenene på, men alle skal avdekke måter bevisstheten fungerer på. I mange tilfeller er det snakk om reduksjoner, som i den transcendentale reduksjon. Fenomenologien er gjennomgående antireduksjonistisk, og enhver slik reduksjon er rent instrumentell for at man skal få klarere innblikk i det man studerer.
|