| Ferenc Gyulay | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1. sep. 1798 Pest | ||
| Død | 21. sep. 1868 Wien | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, offiser, guvernør, minister | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle(r) | Q133828899 | ||
| Far | Ignác Gyulay | ||
| Nasjonalitet | Ungarn | ||
| Gravlagt | Wratislav of Mitrowicz Vault in Čimelice | ||
| Utmerkelser | Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen 1. klasse av Sankta Annas orden Den hvite ørns orden 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen Ridder av Det gyldne skinns orden | ||
Ferenc Gyulay de Marosnémethi et Nádaska eller Franz von Gyulai, født 1. september 1798 i Pest, død 1. september 1868 i Wien, var en ungarsk adelsmann, østerriksk guvernør for Lombardia-Venetia og feltmarskalk under den andre italienske frigjøringskrig.
Gyulay ble øverstkommanderende for artilleriet i 1831, generalløytnant i 1847 og felttøymester i 1849. Gyulay var i 1848 øverstkommanderende i Trieste da krigene i 1848 brøt ut, hvor han under den ungarske revolusjonen i 1848 sto på habsburgernes side. Året etter ble han krigsminister for keiser Frans Josef I av Østerrike-Ungarn, og fra 1850 var han sjef for femte armékorps og i årene 1857 til 1859 guvernør for Kongedømmet Lombardia-Venetia med sete i Milano hvor han etterfulgte Josef Radetzky.
Da den andre italienske frigjøringskrig brøt ut i 1859 ble han mot sin vilje utnevnt til øverstkommanderende for hele den østerrikske hæren med grad av feltmarskalk. Han led flere nederlag og trakk seg fra stillingen eller nederlaget i slaget ved Magenta 4. juni samme år. Han ble da kalt tilbake til Wien, mens keiser Frans Josef I tok personlig kommandoen over de østerrikske styrkene fram til det endelige nederlaget i slaget ved Solferino.