 | Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. |
Flying Tiger Line, også kjent som Flying Tigers, var første fraktflyselskap i USA og en viktig militær charteroperatør under den kalde krigen, både som transportør av frakt og personell. Selskapet ble kjøpt opp av Federal Express i 1988.
Selskapet ble startet av Robert William Prescott. Det hadde sitt hovedkvarter på Los Angeles internasjonale lufthavn i Westchester i Los Angeles i California.
Selskapet tok sitt navn etter Flying Tigers, en jagerenhet under andre verdenskrig. Det ble dannet av ti tidligere jagerflygere som etter retur til USA i 1945, startet med en liten flåte bestående av BuddC-93 Conestoga fraktfly, kjøpt (rimelig) fra marinens overskuddslagre. Blant flygere, mekanikere og annet bakkemannskap kom halvparten fra Flying Tigers, resten skaffet den californiske olje-tycoon, Samuel B. Mosher, tilveie. I de neste fire årene fløy Flying Tiger Line frakt på kontrakt over hele USA og selskapet ekspanderte, fraktet forsyninger til general Douglas MacArthurs amerikanske tropper under okkupasjonen av Japan. I 1949 fikk selskapet driftstillatelse fra amerikanske luftfartsmyndigheter, «Civil Aeronautics Board» for den første kommersielle fraktruten i USA, en transkontinental rute fra Los Angeles og San Francisco til Boston. Kort tid senere begynte selskapet også charterflyvninger med passasjer i det etter hvert populære markedet for selskapsreiser. Flåten bestod da av Canadair North Star, Lockheed Super Constellation, Douglas DC-4 og DC-6, den største flåten noen transatlantisk charteroperatør hadde gjennom hele 1950-tallet.
Under Korea-krigen ble Flying Tigers-fly chartret for å transportere tropper og forsyninger fra USA til Asia. Flying Tigers fikk senere driftstillatelse for en fraktrute til Japan, Kina og Sydøst-Asia. Selskapet spilte også en viktig rolle under byggingen av Distant Early Warning Line og transporterte materiell til fjerne og øde utposter i det nordlige Canada og Alaska.
Flying Tiger Line anskaffet Canadair CL-44 «swing-tail» fraktfly i 1961 og ble dermed et av de første i verden som kunne tilby frakt, lastet på paller. I 1965 begynte Flying Tiger med jetfly da dets første jetfly, en Boeing 707, ble levert i september (selskapet hadde bestilt fire). Typen forble i selskapet noen få år og senere solgt, etterfulgt av Douglas DC-8 med større lastekapasitet, det største sivile flyet før Boeing 747 kom på banen. Den første Douglas DC-8-63 ble levert i juni og atten fulgte senere, fra 1968 frem til 1972.
I 1974 fikk selskapet sin første Boeing 747. Flying Tiger Line bestilte så nye Boeing 747-200F fraktfly, betegnet Boeing 747-249F, som på den tiden var blant de største og tyngste kommersielle flyene og veide 823 000 pund. Disse hadde kraftige «Q» (Pratt & Whitney JT9D-7Q)-motorer og kraftig understell. De kunne samtidig frakte både 250 000 pund drivstoff og 250 000 pund last. Frakten ble lastet både gjennom en dør i nesen og gjennom sidedører samtidig. Da stuerne nektet å laste i ti meters høyde for å laste på øverste dekk, ble dette dekket, «pukkelen», innredet med 19 stoler for første klasse for passasjerer og besetning, fraktagenter, dyrepassere, stewardesser og besetningsmedlemmer på fritid.
Tiger's Ad Hoc Charter med levende og eksotiske dyr skaffet selskapet publisitet. Som for eksempel transport av fullblods rasehester fra Stansted i England til løp i Melbourne Cup, transport av sirkusdyr, såvel som avlsdyr for å sikre god melk til barn i Japan og Thailand. De ble kjent for spektakulære transporter, spekkhoggeren Shamu i Sea World og Frihetsgudinnens fakkel.
På midten av 1980-tallet opererte Flying Tigers regelmessig flyfrakt til seks kontinenter og 58 land. De var større enn Pan American World Airways og i 1980 verdens største i flyfrakt etter at de overtok sin rival, Seaboard World Airlines, den 1. oktober 1980. De opererte på militærkontrakter, spesielt en DC-8-rute mellom Travis Air Force Base i California og Japan på 1970-tallet, etterfulgt av en ukentlig 747 passasjerrute mellom Clark Air Base på Filippinene og St. Louis i Missouri via Japan, Alaska og Los Angeles på 1980-tallet. Uvanlige flyvninger var ikke noe ukjent for Flying Tigers. Det var flyverne vant med fra sin tid i Civil Air Transport (CAT), såvel som i søsterorganisasjonen Air America, som opprinnelig var ledet av general Claire Lee Chennault som ledet Flying Tigers jagerskvadron i Sørøst-Asia.
På toppen av sin tilværelse hadde selskapet 251 stuerter/flyvertinner og satte rekord ved å transportere 594 passasjerer og besetning i en enkelt flyvning for MAC. Om lag 998 piloter var ansatt fra hele landet. Store crew-baser var lagt til Los Angeles, New York City og Lockbourne i Ohio (Rickenbacker International Airport). Ved hovedkvarteret i Los Angeles hadde de sitt eget motorverksted for vedlikehold av jetmotorer. Flying Tigers hadde egne fly for transport av levende dyr, noen dyr kunne transporteres i en standard AMJ container, samme som FedEx brukte. De hadde til og med sitt eget plateselskap, Happy Tiger Records, fra 1969 til 1971.
Etter deregulering av flytrafikken, opplevde selskapet fortsatt enda hardere konkurranse, sviktende fortjeneste og noen lite innbringende forsøk fra morselskapet, «Tiger International», og tapene begynte å strømme på i 1981. Administrerende direktør, Stephen Wolf, solgte Flying Tigers til Federal Express i desember 1988. I august 1989 ble Federal Express slått sammen med Flying Tigers og Flying Tigers-navnet gikk over i historien.
_01.jpg)
Da selskapet opphørte bestod flåten av disse flyene: