Fredrik Arnoldus Parelius (født 25. mars 1879 i Kristiania, død 25. juli 1970) var en norsk forfatter, jurist, offiser, forretningsmann i Amerika, dommer og hvalfangstkonsesjonær i Belgisk Kongo, plantasjebestyrer, globetrotter og mye mer.
Hans far var fabrikkeier Annæus Benedictus Parelius og mor var ugift tjenestepike Julie Mathea Skarpsno. I løpet av sine fire første år hadde Fredrik vært på 20 barnehjem, deretter fikk han et mer stabilt fosterhjem. Julie holdt også kontakt med barna og prostituerte seg for å kunne forsørge seg selv og to barn. Fredrik møtte aldri sin far som døde da han var 8 år. Han fikk imidlertid skolegang og klarte seg bra. Ti år gammel var han gårdsbestyrer i Rygge for en gård som tilhørte en venninne av moren.
Han finansierte selv sin middelsskoleeksamen og fikk arbeide hos en overrettsdommer. Der møtte han også Hans Jæger, Gunnar Heiberg, kanskje også Inge Heiberg. Senere fikk han jobb som prokurist hos en byggmester som var lite skrivefør og samtidig gjorde han selv gode penger.
I 1906 tok han tjeneste som offiser i Kongo, men da det ble kjent at han var jurist, ble han i stedet utnevnt som dommer i Mongala. Parelius fant seg en afrikansk kone i høvdingedatteren Yera. Han var en av dem som var åpen på at de hvite gjerne kunne ha både en og flere innfødte «koner». Parelius ble også innført i den lokale kultur av sin kone og sin «svigerfamilie». Selv skrev han at han heller dømte etter innfødt sedvanerett enn etter belgiske lover.
I sine noveller tar han ofte de innfødtes parti mot de hvite utbytterne.
Hans afrikanske navn var Judchi (av det franske ordet for dommer) eller Mazanga som betyr «Jeg trekker meg tilbake!»
Etter Kongooppholdet var han i Nord-Amerika et par år, deretter plantasjebestyrer for fyrsten av Monaco i Øst-Afrika og fra 1913 til 18 var han tilbake i Kongo for å ivareta norske hvalfangstinteresser. Han bodde også i Frankrike en ti års tid. Tilbake i Oslo arbeidet han som overrettssakfører og var i en årrekke formann for Kunstnerforeningen.
Sammen med sin norske kone Signe ga han en verdifull samling Munchmalerier til Kunstnerforeningens restaurant Blom. Avkastningen av Signe og Fredrik Parelius' Fond finansierer Kunstnerforeningens stipend ("Blom-stipend") og årlige ærespris, kalt Pareliusprisen.
Litterær produksjon
Hans litterære produksjon faller i to grupper, noveller og romaner fra Kongo og Kristianiaromaner. Det meste han skrev er hentet fra egne opplevelser og erfaringer. Min sorte legende (1919), Urskogens fredløse (1921) og Trope (1929) har stoff fra Afrika.
I Min sorte legende er hovedpersonen dommer hos azandefolket, blodsbror med høvdingen og gift med hans datter. I Urskogens fredløse er hovedpersonen en azande på flukt fra kolonimaktens grusomheter. Begge romanene er sanselige og erotiske. De må ha vært sterk kost på det norske bokmarkedet.
Hans hovedverk er likevel Kristianiaromanen Drift (1928), en intim miljøskildring fra Vika og livet der: fattigdommen, gatepikene og bordellene. Livet skildres likevel innefra. Hovedpersonen, Gunvor er en slags Albertine-skikkelse, klarer seg godt både når det gjelder sosialt og med sitt eget selvbilde. På mange måter er dette er et bilde av hans mor.
Bibliografi
Agny, 1919
Min sorte legende, 1919
Urskogens fredløse, 1921
Bastarden, 1922
Kristian Winterfeldt, 1923
Cesar Borgia', skuespill, 1926
Drift, 1928 (ny utg. 1980)
Trope, 1929
Fata Morgana, 1932
Gale faktorer, 1942
Referanser
↑Hvem er hvem? (1930), side(r) 328[Hentet fra Wikidata]
Espen Wæhle, Monganga Makazzi, Judchi og andre nordmenn under Kongo-stjernen 1885 – 1918. I Nordmenn i Afrika – Afrikanere i Norge Kirsten Alsaker Kjerland og Anne K. Bang (red). Bergen 2002
Philip Houm, Norges litteraturhistorie fra 1914 til 1950-årene, Oslo 1955, s.277ff.
