Fremmedord er ord som er lånt fra andre språk og som føles fremmede når det gjelder uttale, rettskrivning eller bøying. Men mange ord som tidligere ble oppfattet som fremmedord, er tatt opp i språket og kalles i stedet «lånord».
«Fremmedord» kalles fremmedord på dansk og främmande ord på svensk.
I norsk språk kan fremmedord være lånord med tydelig opphav i gresk, latin og andre språk der grunnbetydningen ikke er umiddelbart forståelig på norsk, som for eksempel «telefon», satt sammen av de greske ordene for «fjern» og «lyd», eller «demokrati», «folkestyre». Det kan også gjelde utenlandske ord der den originale skrivemåten er beholdt, for eksempel nachspiel fra tysk, gelé fra fransk og offshore fra engelsk.
Fremmedord er særlig vanlig i fagspråk. Der er sjargongen og terminologien spesialisert, og deler av ordforrådet svært ofte hentet utenfra som varianter av internasjonale faguttrykk.
I mange land har sterke språkpolitiske bevegelser kjempet for å erstatte fremmedord med nasjonale synonymer, eller gjøre skrivemåten mer lik det som er vanlig ellers i språket, for å hevde eget språk og egen nasjonal kultur overfor et mer utbredt utenlandsk språk, men også for å gjøre et spesialisert maktspråk mer forståelig for folk flest. Slik politikk har vært viktig for de relativt små språkene i Norden, særlig islandsk, men også i Frankrike og andre land.
På islandsk kalles en computer tölva, der ordet tala («tall») og völva («volve», «spåkone») i kombinasjon uttrykker at maskinen spår tallene.
En fremmedordbok er en ordbok eller et kortfattet leksikon som forklarer betydningen av fremmedord.