Biologi
Sivhøns er for det meste brune og tilnærmet svarte med noen hvite markeringer i fjærdrakten. Nebbet er andelignende og sammenhengende med en svært karakteristisk beinplate som vokser oppover i pannen som en forlengelse av nebbet. Nebbet og panneplaten er fargerike. I motsetning til mange rikser er de vanligvis enkle å få øye på, og de eter i åpne vannmasser i stedet for på bortgjemte plasser.
Sivhøns har korte avrundede vinger og er generelt dårlige flygere (om de kan fly), selv om noen kan være i stand til å fly over ganske lange avstander. Sivhøna (G. chloropus) kan migrere over lange avstander, mellom yngleplassene i nord og vinterkvarterene i sør. Fugler som migrerer, gjør det hovedsakelig om natten og i lavere luftlag. Goughsivhøne (G. comeri) er nærmest flygeudyktig, siden den bare kan flakse noen meter. Isolerte øybestander med riksefugler har over tid hatt en tendens til å utvikle flygeudyktighet, spesielt på øyer hvor konkurransen om føden opprinnelig var liten. Flygeudyktige arter har i større grad vært offer for utryddelse enn flygedyktige arter.
Artene har sterke ben og store føtter med lange tær, som fordeler vekten godt mot underlaget og er ypperlig tilpasset artens ofte fuktige habitat. Fuglene kan både svømme og dykke, men er sjelden å se på åpen vann.
Fuglene er altetende og konsumerer plantemateriale, smågnagere, padder og egg. Artene er ofte svært territoriale i hekketiden, men kan av og til også opptre i flokk.
_France.jpg)
