Stenderforsamling

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Stenderforsamling eller stendermøte var en representasjonsform i Vest- og Sentraleuropa som fra 1200-tallet gjenspeilte middelalderens samfunnsinndeling i fire stender - adel, geistlighet, borgere og bønder. Stenderforsamlinger kan sies å være forløpere for det parlamentariske tokammersystemet, slik todelingen med det britiske Overhuset og Underhuset er et eksempel på.

i føydaltida møttes monarkene med sine vasaller til rådslagning, ofte med geistlige til stede. Etter hvert som byene fikk økonomisk makt, ble det vanskelig å se bort fra disse, slik at også borgerne stilte med representanter til rådslagningene. De representerte da hele bybefolkningen, og med det var spiren til folkerepresentasjon sådd.

De første stenderforsamlingene dukket opp rundt år 1200. I enkelte land fantes det slike fram til slutten av 1800-tallet. Enkelte steder forekom regionale stenderforsamlinger.

Eksempler fra ulike land

• I Skandinavia ble den første stenderforsamlingen innkalt av Christian I i 1468, under den vaklende Kalmarunionen. I Danmark ble representasjonsformen opphevet med Junigrundloven av 1849.

• Frederik III sammenkalte i september 1660 en stenderforsamling som vedtok innføringen av eneveldet som styresett i tvillingrikene, noe som langt på vei gjorde stendermøter irrelevante. Egentlig var det snakk om et kupp, der geistlighet og borgerstand allierte seg om å foreslå et arvekongedømme, slik at kongen ble uavhengig av adelens støtte, og dermed fikk satt adelen på sidelinjen. Riksrådet avviste at stendermøtet hadde slikt mandat. Da gikk de ikke-adelige stendene - ledet av Hans Svane som var biskop over Sjælland, og Københavns borgermester Hans Nansen - direkte til kongen, som la press på adelen. Byportene ble låst, så ingen kunne forlate byen, og både hær og borgervæpning var i alarmberedskap. Stendermøtet dreide seg om kong Frederiks stadfestelse av stendenes ulike privilegier, slik de var nedfelt - i adelens håndfestninger; i geistlighetens kirkeordinans; og i borgernes kjøpstadsprivilegier. I 1660 var stendene splittet av interne konflikter, med riksrådsadelen mot resten av adelen, og borgerne splittet i høy og lav, og hovedstadens innbyggere mot kjøpstedenes provinsborgere - Københavns borgere ble i 1659 likestilt med adel. Stenderforsamlingen høsten 1660 resulterte i privilegiebrev der kongen fratok adelen skattefritaket og plassen deres i riksrådet, mens geistligheten beholdt sin uavhengige administrasjon, og borgerne vant fordeler - i Norge fikk hver kjøpstad tildelt et definert omland.

• Frederik VI opprettet etter økende krav om demokratisering fire regionale, rådgivende stenderforsamlinger i 1834.

• États généraux, stenderforsamlingene i Frankrike, ble avholdt i 1302, 1303, 1308, 1317, 1343, 1355, 1356, 1357, 1358, 1359, 1363, 1439, 1468, 1484, 1491, 1498, 1506, 1560, 1588–1589, 1593, 1614 og 1789. 17. juni 1789 utropte tredjestanden sammen med overløpere fra førstestanden seg som en nasjonalforsamling.

• Reichstag i Det tysk-romerske riket var opprinnelig en stenderforsamling som utviklet seg fra 1100-tallets mindre formelle Hoftag («hoffdag») inntil det i 1495 ble en fast institusjon i riksforfatningen.

• Zemskij sobor, stenderforsamlingene i Russland, kom med ujevne mellomrom sammen på 1500- og 1600-tallet.

Referanser

Se også

• Stenderforsamlingen 1789

Kilder

• Jørn Busch Olsen: «Stænderforsamling» i Den Store Danske, Gyldendal. Lest 1. oktober 2017.
• Hanne Frøsig Dalgaard, Jens E. Olesen, Jesper Thomassen, Tim Knudsen: «Stænder» i Den Store Danske, Gyldendal. Lest 1. oktober 2017.

Litteratur

• Neithard Bulst: Die französischen Generalstände von 1468 und 1484. Prosopographische Untersuchungen zu den Delegierten. (bilagshefte til tidsskriftet Francia, 26). Thorbecke, Sigmaringen 1992, ISBN 3-7995-7326-7 (online)
• Jules Michelet: Geschichte der Französischen Revolution, Gutenberg-Verlag Christensen & Co. Wien, Hamburg, Berlin; 1. bind, 2. og 3. Kapitel