Gjaldkeren (Gjaldkyri, av norrønt gjald: betaling) var i middelalderen kongens ombudsmann i byene.
Gjaldkyri er sammensatt av gjalda (betale eller være skyldig) og keri (ta i mot, tilegne seg), og betyr derfor en person som tar i mot skatter, avgifter o.l. Den første kjente bruken av begrepet er i en retterbot fra Bergen 1103-1107.
Opprinnelig var gjaldkeren kongens eneste ombudsmann i byene, og oppgavene omfattet ansvar for leidangen, vektertjenesten, rettsvesenet, sammenkalling av tinget, tilsyn med vekt og mål, og innkreving av skatt og avgifter.
Med de nye bylovene fra 1270-1280 fikk gjaldkeren avlastning for sine mange oppgaver: sysselmannen overtok det det militære ansvaret, fehirden krevde inn skatter og avgifter og lagmannen fikk ansvar for rettshåndhevingen. Siste kjente bruk av betegnelsen gjaldker er fra Bergen 1441. Funksjonen ble lagt inn under byrådet med det nye navnet byfogd.
Handel skulle foregå på en korrekt måte, uten lureri og falskhet. Autorisert mål og vekt var en forutsetning. Gjaldkeren hørte til de utøvende bytjenestemennene, som satte kongsmaktens lover og forordninger på dette område i kraft. Kontrolleksemplarer av mål og vekt ble oppbevart hos kongens lagmann, og gjaldkeren kontrollerte sine eksemplarer mot disse, og igjen måtte kjøpmennene justere sitt mål og vekt mot gjaldkeren.
Gjaldkerens rolle i middelalderbyen kan sammenlignes med den rollen som Justervesenet ivaretar i dagens samfunn.
Noen kjente gjaldkere