Gudsfreden (latin: Pax Dei) var i sammenheng med begrepet Guds våpenhvile (Treuga Dei) en middelalderlig fredsordning som skulle dempe og senere helt fjerne den rettsløse tilstand hvor enhver måtte ty til selvtekt for å få sin rett. Den kom i stand ved et samarbeid mellom den åndelige makt (Den Katolske Kirke) og den verdslige maktutøver, kongemakten. Gudsfred var et tilstrebet mål i alle europeiske land opp gjennom Middelalderen.
Gudsfreden bestod av en rekke beslutninger som ble inngått under ed og med trussel om ekskommunikasjon. Den skulle hindre overgrep mot personer (ubevepnede geistlige, bønder og kjøpmenn), bygninger (kirker, klostre, offentlige plasser og veier) samt eiendom (kveg og grøde). Den senere tilføyde Guds våpenhvile forbød de våpenbærende å føre krig mot resten av befolkningen på bestemte dager (for eksempel i adventstiden, i fastetiden, ved høytidene og på bestemte ukedager).
Oprinnelsen til Gudsfreden skal søkes i det 11. århundres Auvergne i Frankrike. Statsmakten kunne ikke opprettholde den offentlige orden i det 10. og 11. århundre, og derfor ble det nødvendig for kirken å skape nye utøvende organer, de såkalte Pax-militser. Man ønsket særlig å bekjempe lavadelen og den svakeste del av den egentlige adel, mens kirken måtte støtte seg til høyadelen, da den var nødt til å bygge på andres maktutøvelse. På den måte ble Gudsfreden etterhvert til et maktinstrument for høyadelen, som fikk kirkelig og juridisk støtte til deres beherskelse av sine landområder.
Med tiden stilte borgerskapet krav om en likeberettigelse i maktutøvelsen overfor adel og geistlighet. Denne usikkerhet i grunnlaget for Gudsfreden ble utnyttet av kongemakten, som gjorde seg til domsmakt i alle forhold vedrørende stridigherer mellom landets innbyggere. Kirken oppnådde derved kongens beskyttelse og hadde ikke lengre bruk for Gudsfreden.