Hallsteindoktrinen

Konrad Adenauer i Moskva i 1955.
Walter Hallstein i 1969.

Hallsteindoktrinen var fra 1955 en sentral doktrine i Forbundsrepublikken Tysklands (Vest-Tysklands) utenrikspolitikk. I doktrinen gjorde forbundsrepublikken krav på å være den eneste representant for det tyske folk. Landet ville ikke inngå eller opprettholde diplomatiske forbindelser med stater som folkerettslig anerkjente DDR (Øst-Tyskland). Det eneste unntaket gjaldt Sovjetunionen, fordi landet var en av seiersmaktene under andre verdenskrig.

Doktrinen fikk sitt navn etter Walter Hallstein, daværende statssekretær i Vest-Tysklands utenriksdepartenent (Auswärtiges Amt). Vest-Tyskland gikk i praksis bort fra Hallsteindoktrinen, da Willy Brandt ble forbundskansler i 1969.

Kravet om enerepresentasjon

Doktrinen bygget på Vest-Tysklands krav om å være den eneste rettsetterfølger til Deutsches Reich. Dette ble begrunnet med at det bare var i Forbundsrepublikken at det fantes en demokratisk valgt regjering. Vesttyskerne anså Øst-Tyskland som avhengig av et SED-diktatur. Dermed var det kun regjeringen i vest som kunne være en legitim representant for hele det tyske folk. Landet gjorde krav på å være den eneste representant for Tyskland (tysk: Alleinvertretungsrecht).

Øst-Tysklands motsats til Hallstein-doktrinen var Ulbricht-doktrinen.

Konsekvenser

Doktrinen innebar at det ikke ble tatt noen offisiell kontakt mellom Vest-Tyskland og SED-regimet i øst. Betegnelsen DDR ble heller ikke brukt. I steden ble det fra vestlig side, brukt begreper som Østsonen eller Pankow, det siste etter bydelen i Berlin. Etter at Konrad Adenauer hadde vært i Moskva i 1955 etablerte Sovjetunionen og Vest-Tyskland diplomatiske forbindelser med hverandre. Vest-Tyskland la til grunn at Sovjetunionen, som en av seiersmaktene fra andre verdenskrig var ansvarlig for hele Tyskland. Etter dette fantes det to tyske ambassader i Moskva. Doktrinen førte blant annet til at Vest-Tyskland brøt diplomatiske forbindelser med Jugoslavia i1957 og Cuba i 1963.

Endring til Ostpolitik i 1970-årene

Vest-Tyskland gikk i praksis bort fra Hallsteindoktrinen i 1969, da Willy Brandt ble forbundskansler. Det kristendemokratiske CDU hadde da gått ut av den tyske regjeringen og var blitt erstattet av en regjering basert på en koalisjon av SPD og FDP. Den nye regjeringen søkte en ny kurs for utenrikspolitikken. I 1972 ble Grunnavtalen inngått mellom de to tyske statene. Dette var også innledningen på Vest-Tysklands nye Ostpolitik.

Referanser

  1. ↑ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Hallstein-Doktrin». bpb.de (på tysk). Besøkt 1. april 2026.
  2. 1 2 3 Det femdelte Tyskland. Oslo: Gyldendal. 1971. s. 35. ISBN 8205000417.
  3. ↑ Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Alleinvertretungsanspruch». www.hdg.de (på tysk). Besøkt 4. august 2023.
  4. 1 2 «Willy Brandt’s Ostpolitik - The Cold War (1945–1989) - CVCE Website». www.cvce.eu. Besøkt 4. august 2023.
  5. 1 2 Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Alleinvertretungsanspruch». www.hdg.de (på tysk). Besøkt 5. august 2023.
  6. ↑ Volker, Kronenberg (7. desember 2009). «Grundzüge deutscher Außenpolitik 1949-1990 | Deutsche Außenpolitik». bpb.de (på tysk). Besøkt 10. september 2026.
  7. ↑ «Hallsteindoktrinen». Lex (på dansk). 3. oktober 2024. Besøkt 11. september 2026.