Heinrich Brauns

Bakgrunn

Heinrich Brauns ble født 3. januar 1868 i Köln i kongedømmet Preussen. Han var det eneste barn til skredderen Johann Brauns (1838–1919) og hans hustru Anna Catharina (1838–1901), neé Creveld. Han gikk på Apostelgymnasium i Köln, hvor han tok sin abitur i 1886.

Han studerte teologi og filosofi ved Universitetet i Bonn og gikk deretter på et seminar i Köln.

Prest

I 1890 ble han ordinert til prest og ble kapellan i Krefeld. I 1895 ble han sogneprest i Borbeck nær Essen.

Han arbeidet med sjelesorg frem til han i 1900 ble leder for organisasjonsavdelingen og økonomiundervisning ved Zentralstelle des Volksvereins für das katholische Deutschland (en katolsk organisasjon) i Mönchengladbach. Samtidig studerte han økonomi og offentlig politikk.

I 1905 ble han tildelt en doktorgrad i Staatswissenschaften. Samme året ble han direktør for Zentralstelle des Volksvereins für das katholische Deutschland, den tyske katolisismes mest betydningsfulle organisasjon i Keiserriket. Fordi han på Katholikentag i Düsseldorf i 1908 talte om en «Entscheidungskampf um die Emanzipation des Arbeiterstandes», ble han i den nasjonalliberale leir tillagt å bedribe «Klassenverhetzung», og for å tale akkurat slik som «ein sozialdemokratischer Marxist».

Politisk karriere

Som medlem av det katolske partiet Zentrum, arbeidet Brauns etter første verdenskrig for etableringen av et tverrkirkelig kristent politisk parti, noe som ikke ble noe av. I januar 1919 ble Brauns valgt inn i nasjonalforsamlingen, og i februar samarbeidet han med andre delegater for å forhindre at Betriebsrätegesetz gjenspeilte den radikale Räte-ideologien. Brauns ble gjenvalgt til Riksdagen i juni 1920. Han ble med i kansler Constantin Fehrenbachs kabinett samme måned som arbeidsminister, en stilling han hadde de neste åtte årene under skiftende regjeringssjefer.

I løpet av denne tiden arbeidet han for å redusere forskjellene mellom de sosiale klassene og for et samarbeid mellom arbeidernes og arbeidsgivernes foreninger på et likeverdig grunnlag. Dette skulle oppnås gjennom kollektive forhandlinger og arbeid i Zentralarbeitsgemeinschaft, en felles institusjon av fagforeninger og arbeidsgiverforeninger. Siden 1920 var Brauns medlem av ledelsen i Zentrum, hvor han var en del av partiets høyrefløy. Dette brakte ham i konflikt med venstresiden, siden han motarbeidet noe av deres politikk, og argumenterte for at det å komme for nær sosialdemokratiske eller kommunistiske standpunkter ville fjerne eksistensgrunnen til de kristne fagforeningene og Zentrum.

Som arbeidsminister fremmet Brauns lover og dekreter om bedriftsråd, arbeidernes deltakelse i ledelsen, kollektive forhandlingsavtaler, arbeidsvoldgift, arbeidsrett og arbeidsutveksling. Han støttet også regler for politikk som trygdeytelser eller utbetalinger til krigsskadede. Brauns hadde stor innflytelse på sosialpolitikken i Weimar-Tyskland.

Da Hermann Müller dannet sitt andre kabinett i 1928, ønsket han å beholde Brauns som arbeidsminister, men intern partipolitikk i Zentrum forhindret Brauns fra å bli værende i embetet. Etter å ha forlatt regjeringen, forble Brauns medlem av Riksdagen, først som nestleder i Sozialpolitisches Ausschuss (komiteen for sosialpolitikk) og fra 1930 til 1933 som dens leder. Han skrev også om sosialpolitiske spørsmål og var aktiv i den internasjonale katolske arbeiderbevegelsen. Han ledet den tyske delegasjonen til den internasjonale arbeidskonferansen i Genève i 1929–31. I 1931 ledet han en kommisjon oppkalt etter ham, opprettet av kansler Heinrich Brüning, som undersøkte årsakene til og konsekvensene av den store depresjonen. Hans forbindelser og hyppige reiser utenlands gjorde ham svært kritisk til nazistenes maktovertakelse i 1933 og gjorde ham pessimistisk med tanke på den veien landet tok.

Partiet hans nominerte ham ikke på nytt til riksdagsvalget 5. mars 1933, og han trakk seg tilbake til Lindenberg im Allgäu.

Han ble tiltalt av nazistene og var en av de tiltalte i Volksvereinsprozess (1933–35), hvor han ble funnet uskyldig.

Heinrich Brauns døde i Lindenberg im Allgäu den 19. oktober 1939 etter en blindtarmbetennelse.