| Heroin Chic | |||
|---|---|---|---|
| År | 2025 | ||
| Sjanger | Opera | ||
| Stil | Tonal kunstmusikk | ||
| Komponist | Solveig Sørbø | ||
| Libretto | Maria Kjos Fonn og Solveig Sørbø | ||
| Varighet | 90 minutter | ||
| Satser/akter | 36/2 | ||
| Sted | Iasi, Romania | ||
| Dirigent | Hans Petter Mæhle | ||
I februar 2025 hadde operaen Heroin Chic basert på romanen av Maria Kjos Fonn konsertant verdenspremiere under festivalen Classix i den rumenske byen Iași. Musikken er komponert av Solveig Sørbø til en libretto av Sørbø og Maria Kjos Fonn.
Til Klassekampens musikkmagasin uttalte Fonn at fortellingens antiheltinne «graver sin egen grav med sølvskje». Operaen har musikk av Solveig Sørbø og libretto på norsk av Maria Kjos Fonn og komponisten selv. Verdenspremieren i Iasi fikk bred mediedekning i Norge og Romania og gode kritikker i rumenske medier. Hovedrollene som henholdsvis «Elise» og «Lille-Elise» ble sunget av sopran Susanna Wolff og pikesopran Sofia Neacșu, mens Hans Petter Mæhle dirigerte. Til kulturtidsskriftet Kontekst uttalte Sørbø at operaadapsjonen har sterke koblinger til fortellingen om Den hellige Lucia.
Operaen Heroin Chic er komponert av Solveig Sørbø og løst basert på Maria Kjos Fonns roman Heroin Chic. Boken ble hyllet som «et mørkt mesterverk», og dens dystre stemning og religiøse undertoner er videreført og utviklet musikalsk og dramatisk i operaen, med temaer som dødslengsel, avhengighet og selviscenesettelse. For hovedpersonen «Elise» er skjebnen hennes – en tidlig død som vil føre henne tilbake til tomheten før unnfangelsen – viktigere enn livet. Blant karakterene finner vi også «moren» som ikke klarer å se Elise som noe annet enn en liten engel, selv når hun kommer i puberteten og blir rusavhengig; den sleipe «sanglæreren»; rockeren «Joakim» som elsker Elise som hun er, men dessverre også introduserer henne for ulovlige rusmidler; og «D» som representerer Elises destruktive underbevissthet. Elise som barn er også til stede hele veien – som en skjebneforkynner i begynnelsen, som «Lille-Elise» i første scene, og som en metafigur som lærer publikum å si Elises siste ord «sola» (i ibsensk lys med henvisning til Gengangere). Hun vender også tilbake som barndommens spøkelse mot slutten, der vi ikke vet med sikkerhet om moren dreper henne, eller vi alle har blitt transportert inn i Elises rusfantasi om seg selv som gjenoppstår og synger en dramatisk klagesang i sin egen begravelse. Mens Elise er farget av alle andres blikk, og mangler agens, bruker den ikke-eksisterende Lille-Elise sin til å oppfylle ikke-eksistens-profetien. Stammer ideen om at Elise skal dø fra Lille-Elise, fra moren, eller fra skjebnen selv? Med en nesten naken stemme som synger «Lys kropp og evig mørkt sinn» stopper Lille-Elise tiden før et siste druknende klimaks avslutter operaen.
Elise vokser opp på Uranienborg med en overbeskyttende mor som fyller tiden deres med eventyr, sammenligner Elise med Sankta Lucia, og tror at Elises engleblod er gjennomsiktig. Slik fornekter hun Elises kroppslighet, noe som gjør hennes pubertale kropp til en slagmark idet Elise, etter uønsket seksuell oppmerksomhet fra sanglæreren sin, brått oppdager at hun har rødt blod og kjødelige lyster. Uten kontakt med sitt indre er Elise prisgitt andres blikk. Morens syn på henne som et uskyldig englebarn, en dukke og Lucia med gjennomsiktig blod harmonerer ikke med sanglærerens syn på henne som en ung kvinne med rødt blod og kvinnelige former. Ut av Elises splittede sinn, fødes D, Elises selvdestruktive underbevissthet. Selv er Elise hul på innsiden, men hun føler Ds tilstedeværelse, og det gir trøst. D forsikrer Elise om at hun alltid kan være Lucia med hellig anoreksi. Elise vil reversere puberteten og slutter å spise, men ikke engang sultens rus bedøver henne tilstrekkelig. Hemmet av morens fanatiske tro på den overnaturlige renheten hennes, søker Elise det mørke og skitne. Men ennå ser hun etter seg selv i speilet og ulike måter å iscenesette seg selv på. Hun sminker seg i heroin chic-stil og rømmer hjemmefra. Ute møter hun den kule rockeren Joakim, som har et mer balansert syn på henne, men som også introduserer henne for stoff. I starten går det greit. De svermer for hverandre og opptrer som rockeduoen «Lucy and the Knife», men Joakim merker at Elise vil gå langt dypere inn i avhengigheten og at hun mangler grenser. Tekster om parterte kvinner og utsagn som «la meg spise deg» fremstår uhyggelig virkelige etter at Elise, overbevist om at det er en ok, kanskje til og med omsorgsfull, handling, injiserer en sovende Joakim med heroin. Rasende forlater Joakim Elise, og hun blir stående alene, engstelig og kald, uten kroppsvarmen hans til å opprettholde hennes. I begravelsen til en liten gutt skal Elise synge to sanger som hun har øvd på med sanglæreren, men hun møter rusa på jobb og skaper en scene – skriker og banner i kirka.
Lille-Elise dukker opp på scenen og instruerer publikum i hvordan de skal ta del i skjebnens fullbyrdelse, nemlig ved å si ordet Elise ikke vil kunne si: «sola» (Elise klarer bare å si «Gi meg...»). Elise er tungt beruset, når den døde guttens sørgende mor kommer for å gi myndig kritikk og storhjertet tilgivelse med forsonende råd om å verdsette livet, er hun alt annet enn ydmyk. Elise svarer spydig og uempatisk at det er henne selv det er synd på siden hun nesten er blakk. D overbeviser Elise om å selge kroppen sin for å få penger. Han sier at hun, som Lucia, må skjendes. Moren finner Elise på senga hvor hun snakker med seg selv om prostitusjonen og savner den tiden Joakim var hennes. D ber Elise ta sitt eget liv, og Elise kjenner hun snart brenner så lyst at hun forkulles. Hun inntar igjen stoff som denne gangen resulterer i en bad trip hvor hun begynner å påkalle avguder. Joakim og Elises mor oppdager dette og får henne innlagt på rehabilitering, men på dette tidspunktet er Elise allerede fortapt. Terapitimen føles som et nattverd. Hun får en pille og tar en slurk øl eller brus, og straks er det nattverd i blodet hennes. Elise sier at hun (som Sankta Lucia) har lagt øynene sine på et fat. Uten det ytre blikket er hun bare indre, og slik stadfestes kropp-og-sjel-splittelsen og hun kan synke ned i mørket befridd fra blikket utenfra. Nå kommer Lille-Elise tilbake og tid og sted løses opp. Lille-Elise, nå barndommens spøkelse, kjennes som en trygghet. Elise er delirisk og salig, overbevist om at slutten er nær. Elise er i en gruppe som sier mantraet «Sinnsro og tilfriskning», men alt hun kan tenker på er «Søster Morfin». Så snakker hun med moren om at moren var «støvet og jorden», og Elise drømmer om å bli himmelbruden og å få sjel og legeme splittet, noe som vil harmonere bedre med det at hun ikke klarer å forene morens blikk på henne som engel og andres blikk på henne som kjødelig. Elises dødsønske blir enda sterkere. Nå vil hun gjøre noe enda mer ekstremt enn å dø, nemlig å aldri ha funnes. For at dette skal skje, må hun gå gjennom moren. «Moren var støvet og jorden», sier de to til hverandre, og Elise føler behov for å forene det fysiske ved mor-barn-forholdet med rusen. Hun vil ammes og næres og forsvinne inn i moren, og ber henne gi henne et siste skudd. Moren sier at hun må åpne øynene for den nye dagen, men Elise mener moren skylder henne dette. Så sier moren «av den største kjærlighet» og begge Elisene svarer med harmonisk og forsonende «kjærlighet». Men hva skal moren gjøre av kjærlighet? Er kanskje svaret i den nifse sovemusikken som hinter til evig søvn? Elise ligger i senga med moren og føler fullstendig harmoni. For henne er det å få et skudd fra moren som å få morkakenæring og brystmelk. Endelig forenes rusen og morsvarmen. Hun vil forsvinne inn i moren og aldri ha funnes. Elise ser sola stige opp. Den blender henne. «Gi meg sola», vil hun si, og får hjelp av publikum. Moren har satt skuddet og Elise døser ut. Dør hun eller drømmer hun? Moren synger vuggesangen over sin livløse datter, og «engel» får en ny betydning. Elise reiser seg fra sitt dødsleie og synger en makaber sang om å være «markspist og endelig ren». Selv i døden er hun opptatt å være et vakkert skjelett. Men er hun egentlig død, gjenoppstått, og synger i sin egen begravelse, eller er alt del av en rusfantasi? Til sist forsegler lille-Elise handlingen med ordene «Lys kropp og evig mørkt sinn».