Hickoryslekta

Hickoryslekta
Nomenklatur
Carya
Nutt.
Populærnavn
hickory,
hikkori
Klassifikasjon
Rikeplanter
Gruppeblomsterplanter
Gruppeegentlige tofrøbladete planter
Ordenbøkeordenen
Familievalnøttfamilien
UnderfamilieJuglandoideae
TribusJuglandeae
Økologi
Antall arter 18
Habitat skog
Utbredelse Asia, Nord-Amerika
Inndelt i

se egen seksjon

Hickorynøtter

Hickory (Carya), eller hikkori, er ei slekt med løvfellende og sambu trær i valnøttfamilien.

Bladene er finnete med 3–17 sagtannede småblad. Blomstene er vindpollinerte, og frukten er ei steinfruktaktig nøtt. Slekta har 6 arter i Asia og 12 i sentrale og østlige deler av Nord-Amerika. Blandingsskoger av eik og hickory er en av de viktigste skogtypene i østlige Nord-Amerika. Den eviggrønne Carya sinensis fra sørvestlige Kina og nordlige Vietnam blir av noen botanikere regnet til ei egen slekt, Annamocarya.

Veden er hard og er tradisjonelt blitt brukt for å gi styrke til håndtak og skaft på redskaper, verktøy og våpen. Nå er hickory til dels erstattet av mer moderne og billigere materialer. De fleste trommestikker lages av hickory, og i Norge blir hickory brukt som såle i ski. Hickoryved brukes til røyking av kjøtt og grilling. Pekantreet (Carya illinoinensis) har svært velsmakende nøtter.

Slekta ser ut til å ha oppstått i Nord-Amerika, og tidlig i tertiær vandret den til Eurasia via ei landbru over Atlanterhavet. Enda i miocen og pliocen vokste hickory også i Europa, Sibir, Japan og vestlige Nord-Amerika, men utbredelsen ble snevret inn etter hvert som klimaet ble kjøligere og tørrere i pliocen og pleistocen.

De yngste publiserte funnene i Europa er fra mellomistiden isotoptrinn 9 for 337 000–300 000 år siden. På det tidspunktet ser det ut til at slekta bare vokste i refugier i Sør-Italia og Hellas. I Sør-Frankrike kan det ha vært et refugium fram til siste istid. Pollenfunn fra bunnen av Svartehavet og Marmarahavet tyder på at Carya vokste i Anatolia fram til for noen få tusen år siden.

Arter

Plants of the World Online fra Kew Science angir 18 arter i slekta, og i tillegg 9 hybrider. Norske navn er etter Gjærevoll (1977).