Hilarius Breitinger

Bakgrunn

Fra 1922 var Lorenz Breitinger student ved St. Valentin fransiskanerseminar i Würzburg, hvor han deretter studerte katolsk teologi. Han sluttet seg til fransiskanerkonventualene og tok ordensnavnet Hilarius. Den 18. mars 1932 avla han sine ordensløfter i Würzburg.

Prest

Han ble ordinert til prest der den 31. juli 1932. Som fransiskanerkonventual ble han sendt til Poznan i 1934 som erstatning for pater Venantius Kempf, som var blitt utvist fra Polen, og etterfulgte ham som kapellan for tyskere. I 1939 ble han deportert sammen med mange andre tyskere, og vitnet i en rapport om mishandling.[1] I lys av den kirkefiendtlige politikken i Warthegau og kardinal August Hlonds flukt, ble Joseph Paech utnevnt til apostolisk administrator for tyskerne i Reichsgau Wartheland. Breitinger fungerte som hans representant; etter Hlonds avgang overførte paven dette embetet til ham i 1942.

I januar 1945 flyktet Breitinger til Vesten, hvor han ble tildelt oppgaver i Folkemisjonen. I 1946 gjorde han et mislykket forsøk på å opprette en avdeling i Tauberbischofsheim. Fra 1947 til 1953 var han kustos i Würzburg og innehadde også denne stillingen fra 1953 til 1959 ved Maria Eck-klosteret. Han ble deretter sykehuskapellan og sogneprest ved Antonius-seminaret i Wien. Fra 1964 til 1972 var han provinsial for konventualenes østerrikske ordensprovins. I 1972 ble Breitinger kustos og sogneprest i Graz, og fra 1978 til sin død var han prokurator for pilegrimstjenesten i Maria Eck og del av klosterkommuniteten der.

I Maria Eck begynte han å skrive på sine memoareer, som utkom i 1984. I 1992 sendte pave Johannes Paul II et særlig velsignelse til hans fødselsdag, i «takknemlighet for hans utrettelige pastorale tjeneste og apostoliske tjeneste, fortjent som apostolisk administrator for tyske katolikker i Warthe».

Pater Breitinger døde den 23. august 1994.