Hjemfall er et juridisk begrep som brukes om tilfeller der eiendom «faller tilbake» vederlagsfritt til staten, kronen, det offentlige eller den opprinnelige eier. I Norge brukes det særlig om statens hjemfallsrett for vassdrag og fosser regulrert til vannkraftverk innført med konsesjonslovene av 1909; hjemfallet skjer da vederlagsfritt ved utløpet av konsesjonen. Hjemfallsretten er en av de viktigste betingelsene for privat utbygging av vannkraftverk i Norge.
I europeisk sammenheng er det et særtrekk at norsk lov tillater privat eierskap av fallrettigheter. Hjemfall er en del av de norske konsesjonslovene, innført for å hindre at utenlandsk storkapital fikk kontroll over den norske vannkraften. Hjemfallsrett ble innført i Norge i 1909 og skapte stor strid. I 1918 fastsatte Norges Høyesterett ved plenumsdom at hjemfallsretten ikke var grunnlovsstridig. Norske vassdrag er generelt privat eiendom knyttet til grunneieren der elven passerer. For å bygge ut vannkraft må utbyggeren først skaffe eiendomsrett eller bruksrett til fossen og vassdraget. Norge hadde i den tidlige fasen ved utbygging av vannkraften nytte av utenlandsk kapital og ekspertise. Til sammenligning er ikke malmforekomster evigvarende og avgift ble ansett som bedre egnet enn begrenset konsesjonstid. For skogeiendommer hadde ikke Norge behov for utenlandsk kapital og ekspertise for økonomisk utnyttelse. I 1877 ble produsert vannkraft i Norge første gang og på slutten av 1800-tallet var det relativt fri omsetning av fallretter.
Hjemfallsordningen for vannkraftproduksjon i Norge er en regel om at eierskapet går vederlagsfritt tilbake til staten ved endt konsesjonsperiode. Tidlig på 1900-tallet var det politiske strid om betingelsene for konsesjon, om grenser for eiendomsrett og om staten skulle gi kompensasjon når fallretter og kraftverk ble overført til staten etter utløpet av av konsesjonen. Konsesjonsperioden var fra 1917 maksimalt 50 år, utvidet til 60 år i 1969, og fra 2007 igjen utvidet til 75 år. Denne regelen gjelder kun for private eiere, mens kommunale og fylkeskommunale eiere ikke har noen tilbakeleveringsplikt.
I 2001 skrev ESA et brev om at hjemfallsretten var i strid med EØS-avtalens artikkel 31 om etableringsrett og artikkel 40 om kapitalbevegelighet. Regjeringens svar var at forvaltningen av norske naturressurser faller utenfor EØS-avtalens virkeområde. Likevel ble det igangsatt en offentlig utredning, ferdigstilt i 2004.
I juni 2007 fastslo EFTA-domstolen at forskjellsbehandling av offentlige og private vannkrafteiere var i strid med EØS-reglene. I august 2007 vedtok regjeringen en provisorisk anordning for å bringe hjemfallsordningen i samsvar med dommen i EFTA-domstolen og EØS-avtalen, inntil Stortinget kan foreta de nødvendige lovendringer. I anordningen videreføres det grunnleggende prinsippet om offentlig eierskap til landets vannkraftressurser på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Det vil ikke lenger bli gitt konsesjoner til private for erverv av vannfall og kraftverk, men private kan fortsatt eie inntil en tredjedel av offentlig eide vannkraftverk.