I Norge vokser soppen over hele landet, og fruktlegemer dannes spesielt i perioden juli–oktober, men kan til og med vokse fram om vinteren. Hattene har ofte små skjell og fruktlegemene er blekt gulbrune til gråbrune i fargen. Alle produserer hvite sporer, skivene kan være tilvokst eller svakt nedløpende og stilken har ofte en hudaktig ring, men noen ganger bare en ringsone.
Fra et skogbruk- og jordbruksperspektiv er soppen en skadegjører ved at den angriper levende trær, og gjør skader på andre nyttevekster som jordbær- og potetplanter. I skogarealer som ikke skjøttes, er den fra et økologisk perspektiv et nødvendig innslag som bidrar til biodiversitet.
Alle arter i slekten er saprotrofe og fører til hvitråte i vertstreet. Noen er nekrotrofe, det vil si at de dreper en levende vert før de næres av det døde treverket.
Basidiesporer spirer på subtrater av treverk og gir opphav til enten et haploid eller et diploid mycel. Det diploide mycelet kan være i stand til å reprodusere seg ved kontakt med et hvilket som helst annet mycel (homothalli), mens det haploide mycelet må ha kontakt med et mycel av motsatt paringstype (heterothalli) for å reprodusere seg. Når to motsvarende paringstyper møtes hos et haploid mycel, dannes det et diploid mycel. I døende og dødt treverk produseres fruktlegemer som frigir nye sporer ut i luften.
Honningsopper spres effektivt i skogbunnen ved hjelp av spesielle hyfestrenger (rhizomorfer) som kan minne om planterøtter. På slutten av 80-årene, ble det avdekket at mycelet til et individ i slekten honningsopper, av arten H. gallica, dekket minst 0,35 kvadratkilometer (km2) av skogbunnen. De anslo den gangen at dette individet måtte være 1 500 år gammelt og inneha en masse over 100 000kilogram (kg).
En senere studie som kunne sekvensere hele genomet til det samme individet, anslo at det i virkeligheten er 2 500 år gammelt og veier 400 000 kg. Individet ble popularisert av media med det klingende engelske navnet ‘The Humungous Fungus’. Denne siste studien anerkjenner likevel at dette individet ikke er det største individet i slekten.
En annen gruppe forskere undersøkte nemlig et skogområde på 161 km2 i Blue Mountains i nord-østre deler av delstaten Oregon. De konkluderte med at et individ av mørk honningsopp (Armillaria ostoyae) hadde et mycel som dekket deler av 9,65 km2.
Metodene for å måle størrelsen på enkeltindivider muliggjør ikke eksakte målinger, og anslagene vil derfor variere. Uansett fastslås det i forskermiljøer at klonede enkeltindivider av honningsopper kan dekke mange km2 av skogbunnen.
12Bánki, O., Roskov, Y., Döring, M., Ower, G., Vandepitte, L., Hobern, D., Remsen, D., Schalk, P., DeWalt, R. E., Keping, M., Miller, J., Orrell, T., Aalbu, R., Abbott, J., Adlard, R., Adriaenssens, E. M., Aedo, C., Aescht, E., Akkari, N., et al. (2023). Catalogue of Life Checklist (Versjon av 12. januar 2023). Catalogue of Life.
_of_Armillaria_mellea_Lille_Northern_France_Bois_de_la_Citadelle_02.jpg)
