Liv og virke
Bakgrunn
Choukrallah ble født 19. april 1869 i Mardin som sønn av Melkon og Faridé. Han var den fjerde av åtte barn (sju gutter og en jente). I 1883 sendte biskop Melkon Nazarian fjortenåringen til seminaret i Bzommar i Libanon.
Prest
Den 6. august 1896, i anledning av sin ordinasjon til prest, tok han navnet Ignatius av ærbødighet for martyrbiskopen Ignatius av Antiokia. I 1897 ble Ignatius Maloyan overført til Alexandria, senere til Kairo, hvor han fikk ry på seg som en eksemplarisk prest, og opprettholdt kontakter med andre kristne kirkesamfunn. Patriark Boghos Bedros XII Sabbaghian anerkjente hans egenskaper og gjorde ham til sin privatsekretær i Konstantinopel (Istanbul) i 1904.
Erkebiskop av Mardin
Da en etterfølger måtte velges for erkebiskop Houssig Gulian av bispedømmet Mardin, som hadde trukket seg tilbake på grunn av alder, ble Ignatius valgt til erkebiskop av Mardin den 22. oktober 1911 under en armensk bispesynode i Roma. Han ble bispeviet av patriark Boghos Bedros XIII Terzian. Medkonsekrerende bar de armenske erkebiskoper Avedis Bédros XIV Arpiarian av Marasc, og Hussig Gulian, emeritus av Mardin, og senere deres patriark.
I Mardin tok erkebiskop Maloyan for seg de troendes materielle, åndelige og sosiale problemer. I 1911 led provinsen en hungersnød. I 1913 besøkte Maloyan menighetene i nabobyene, som Tal Arman, Deir Bakr, Wayranshar, Nessibian, Dabarka, El Sur og Torabin.
Maloyan opprettholdt gode relasjoner til høye osmanske statstjenestemenn. Sultanen hedret ham med en ferman («El-Shahani»), som seremonielt ble overrakt ham av Hilmi Bey den 20. april 1915.
Etter utbruddet av første verdenskrig, den 30. april 1915, omringet tyrkiske soldater den armenske kirken og residensen til erkebiskopen av Mardin under påskudd av at de ransaket etter våpen. Ingen våpen ble funnet, men erkebispedømmets arkiver og dossierer ble ødelagt, og presteskap og troende ble arrestert og torturert.
I begynnelsen av mai samlet Maloyan sine prester, advarte dem om de forestående farer, og ba dem om å være standhaftige i sin tro. Til slutt overlot han dem til den den syrisk-katolske titulærbiskop Gabriel Tappouni, syrokatolikkenes apostoliske vikar i Mardin.
Lidelsesvei
Den 3. juni ble erkebiskop Maloyan sammen med sin sekretær Paul Sanyoor og 27 menighetslemmer arrestert og stilt for retten. Memdouh Bey, hovedkommissar for politiet i Mardin, krevde utlevering av angivelig skjulte våpen. Maloyan bekreftet sin troskap til regjeringen og avviste Memdouh Beys forslag om å konvertere til islam, noe som ville ha berget hans liv. Han ble slått og torturert. Den 11. juni 1915 ble han tvunget ut på en dødsmarsj sammen med 417 geistlige og troende.
Memdouh Bey beskyldte de deporterte i Chikhane for utakknemlighet mot staten og tilbød på nytt muligheten for deres overgang til islam. På alles vegne bestred Maloyan påstanden om svik mot staten. Mahmdouh Bey forsikret at som en religiøs plikt under jihad, ville erkebiskopens liv bli spart hvis han resiterte shahada og konverterte til islam. Erkebiskopen svarte: «Det er merkelig at du spør meg om dette igjen, selv om jeg sa til deg før at jeg ville leve og dø lojal mot min tro og bare kan skryte av min Herres edle kors.» Den rasende Mahmdouh Bey trakk sin revolver og henrettet personlig Maloyan med et skudd.
Memdouh Bey skjøt derpå den bedende erkebiskop Maloyan. Samme dag ble også hans kjødelige bror Malallah drept.
Deres mor Faridé (dåpsnavn: Teresia) ble en måned etter deportert og drept. Faren var død allerede innen Maloyans prestevielse.
Den armensk-katolske kirke var mye mindre enn den armensk-apostoliske kirke, som dermed hadde langt større tapstall under forfølgelsene. Men ledelsene for de armensk-katolske var likefullt betydelige. Donald Attwater skriver: «Under massakrene begått av tyrkere og kurdere i krigsårene 1914–1918 mistet de katolske armenerne syv biskoper, over hundre prester, førtifem nonner og trettitusen lekfolk; over åtte hundre kirkelige bygninger og skoler ble plyndret og ødelagt, og et dusin bispedømmer lagt øde».
Betydning
Det utmerkede kildematerialet om erkebiskop Ignatius Maloyan av Mardins tortur og hans siste lidelsesdager, er et bemerkelsesverdig unntak i sammenheng med folkemordet på armenerne, de pontiske grekere og andre kristne i 1915. Navnene på flere hundre av de armenske katolske, syriske, latinske (kapusinerpresten Léonard Melki, libaneser) er kjent fra samme tid; det er også navnene på de fem medlemmene av Mardins statlige spesialorganisasjon (Teşkilât-ı Mahsusa) som var hovedansvarlige for utryddelsen av kristne. I Mardin, i motsetning til andre provinser i Det osmanske rike, ble alle kristne (inkludert arabiske og syriske) av alle kirkesamfunn – ikke bare armenere – utryddet.
Den ekstraordinære hemmelige komite (Teşkilât-ı Mahsusa) som var ansvarlig for utryddelsen av de kristne i Mardin besto av fem medlemmer. De ble bedt om å planlegge og gjennomføre utryddelsesplanen av Hassan Efendi, parlamentsmedlem fra Diyarbekir.
- Bedreddin Bey, vilajetets generalsekretær og provisorisk Mutessarif (arabisk: Badri El Motassaref)
- Khalil Adib Efendi, domstolens president
- Memdouh Bey, sjefkommissær for Mardin-politiet (arabisk: Mamduh)
- Harun Efendi, en cirkassier og leder av gendarmeriet (i engelske rapporter: Aaron the Lieutenant)
- Tefik Bey, adjutant til walien av Diyarbekir.
Etter at to guvernører (Wali Şefik Bey og Wali Hilmi Bey) mistet stillingene, gjennomførte den tredje guvernøren i Diyarbakir, Reşid Bey, utryddelsesplanen.
