| Ignatius Pi Shushi | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1. feb. 1897 Liaoyang | ||
| Død | 16. mai 1978 Beijing | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1928–), katolsk biskop | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Kina | ||
Ignatius Pi Shushi (kinesisk: 皮漱石, pinyin: Pí Shùshí; født 1. februar 1897 i Shaling i Liaoyang i Mandsjuria i Kina, død 16. mai 1978 i Beijing) var en katolsk biskop av Mukden/Shenyang i Kina. Han var første formann for Den kinesiske katolske patriotiske forening.
Pi Shushi fikk sin presteutdannelse i Shenyang, og ble presteviet 1. juli 1928. Den 26. juli 1949 ble han utnevnt av pave Pius XII til erkebiskop av Mukden (Shenyang) som den fjerde kineser med denne rang innen Den katolske kirke, og bispeviet den 11. oktober samme år, av den apostoliske nuntius, erkebiskop Antonio Riberi.
I 1949 ble dessuten Folkerepublikken Kina utropt av Mao Zedong, og det nye regime brøt i 1951 de diplomatiske forbindelser med Pavestolen og gjennomførte forfølgelser av kirken med mange konfiskasjoner, fengslinger, utvisninger og andre repressive tiltak.
Det ble opprettet såkalt patriotiske foreninger for de forskjellige trossamfunn. Erkebiskop Ignatius Pi Shushi, som da hadde sittet i årevis i fengsel og husarrest og hvis motstand var brutt, deltok fra 1956 på forberedelsene av den katolske strukturen av denne type.[trenger referanse] Arbeidet gikk tregere blant katolikkene, fordi motstanden mot den kommuniststyrte ensrettingen var betydelig større blant dem enn i de andre religiøse retningene.[trenger referanse]
I 1957 ble Den kinesiske katolske patriotiske forening stiftet, og erkebiskop Pi ble dens første formann. Året etter begynte han å foreta bispevielser av nye biskoper; dette var kandidater utplukket eller godkjent av det kommunistiske regjeringsorgan for religiøse anliggender, og det var ikke innhentet noe pavelig mandat for ordinasjonene. Dermed var bispevielsene illegitime etter katolsk kirkerett (selv om de var gyldige), og pave Pius XII fordømte dem og fremholdt at katolsk kirkelov foreskrev ekskommunikasjon for dem som var delaktige i slike bispevielser.[trenger referanse] På grunn av usikkerhet om omstendighetene (om de involvertes frihet eller tvangssituasjon) ble imidlertid ingen pavelig ekskommunikasjonsstraff ilagt.
I perioden 1958 til 1952 bispeviet erkebiskop Pi som hovedkonsekrator så meget som 30 slike såkalt «patriotiske» biskoper: