Biskop av Speyer
Pave Pius XII utnevnte ham så 22. september 1952 til biskop av Speyer. Han ble bispeviet 1. februar 1953 i katedralen i Speyer av kardinal Joseph Wendel, erkebiskop av München og Freising og medkonsekratorene Bernhard Stein, hjelpebiskop i Trier, og biskop Joseph Schröffer av Eichstätt.
Som et resultat av ødeleggelsene under siste fase av andre verdenskrig måtte nesten 100 kirker restaureres eller gjenoppbygges i bispedømmet under Emanuels funksjonstid. Et nytt seminar ble bygget i Speyer i 1956/57, noe som gjorde det mulig for unge prester i hjemmebispedømmet å motta en toårig pastoralpraktisk opplæring. Den omfattende restaureringen av den romanske keiserkatedralen fra 1957, som restaurerte kirken til sin opprinnelige form, regnes som Emanuels viktigste strukturelle tiltak. Senere ble imidlertid den praktiserte reromaniseringen sett på som et godt eksempel på en rerestaurering som var blitt avvist i henhold til senere fremherskende monumentbevaringskriterier. Endringene ble delvis reversert fra 1996 og utover.
Emanuel gjorde seg fortjent for sitt engasjement for fransk-tysk forsoning og vennskap. Forsoningsarbeidet kom særlig til uttrykk i byggingen av Speyer Friedenskirche St. Bernhard, som ble finansiert i fellesskap av tyske og franske katolikker i 1953/54.
På grunn av dårlig helse trådte han etter femten års tjeneste tilbake den 10. februar 1968. Han ble kort etter utnevnt til titulærerkebiskop av Mazaranae.
Sine siste år tilbragte han på klosteret Maria Rosenberg, ikke langt fra hans fødested. Han døde der den 30. november 1991, og ble den 6. desember 1991 bisatt i rekken av bispegraver foran kongekoret i Speyer-katedralen.
