En jambe (gresk: ἴαμβος, ïambos) er en versefot som består av en trykklett fulgt av en trykktung stavelse, som i ordene «figur» eller «troké». Et versemål som består for det meste av jamber, kalles et jambisk versemål.
En jambe (gresk: ἴαμβος, ïambos) er en versefot som består av en trykklett fulgt av en trykktung stavelse, som i ordene «figur» eller «troké». Et versemål som består for det meste av jamber, kalles et jambisk versemål.
I klassisk gresk litteratur består jamben av en kort stavelse etterfulgt av en lang.
Ordet kan kanskje knyttes til gudinnen som Homer kalte Iambe, og som tjente hos kongen i Eleusis. Iambes vitser og kvikke replikker hjalp Demeter ut av den dype sorgen som tynget henne mens hun lette etter sin datter Persefone, som Hades hadde bortført til underverdenen.
Et versemål bygget på dobbeltjambe lå nært opp til gresk talespråk, og var derfor velegnet til improvisasjon. Det ser ut til at improviserte, jambiske vers var i bruk fra oldtiden til en rituell utskjelling som inngikk i fruktbarhetskulten med sentrum på Demeters øy Paros. I gresk folketro tenkte man seg at grove ord og ordspill kunne avverge mørkemaktene. Den mest kjente jambedikteren er Arkhilokhos, oppvokst nettopp på Paros.
Horats tok også jambediktningen i bruk mot seg selv, som når han beskriver seg selv:
I fransk middelalderlitteratur oppstod verseformen aleksandriner, som består av en seksfotet jambe. Ludvig Holberg benyttet aleksandrinere blant annet i Peder Paars, og Johan Herman Wessel skrev blant annet Kierlighed uden Strømper på aleksandrinere.
William Shakespeare skrev sonetter på versemålet fem-fots jambe (engelsk: iambic pentameter). Tove Janssons fortelling Hvem skal trøste knøttet? har tekst formet i jambiske vers med enderim.