Johannes Olav Smit

Bakgrunn

Johannes Smit ble født i Deventer som sønn av hattemaker og -forselger Antonius Gerardus Smit, og hans hustru Dorothea Maria Wennekendonk.

Prest

Etter å ha blitt ordinert til prest den 15. august 1906 gjennomførte han videre studier i bibelvitenskap ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma. Han virket deretter som sjelesørger i Nederland i noen år, inntil han ble professor ved presteseminaret i Rijsenburg (1913–1922).

Biskop i Norge

23. mars 1922 ble han utnevnt til apostolisk vikar for det apostoliske vikariat Norge (Norvegia e Spitsbergen). Han ble bispeviet i Deventer den 29. juni samme år av erkebiskop Henrik van de Wetering, og ble da gitt tittelen titulærbiskop av Paralus. Medkonsekrerende var biskop Augustinus Josephus Callier av Haarlem og biskop Arnold Frans Diepen av 's Hertogenbosch (Bois-le-Duc).

Biskop Smit kom til Norge den 4. oktober 1922, og ble høytidelig innsatt i embetet i St. Olav kirkes prestegård i Oslo fire dager etter. Han tok da navnet Olav etter Norges vernehelgen Olav den hellige.

St. Josephsøstrenes store sykehus i Oslo, Vor Frue Hospital, ble utvidet og modernisert på denne tiden. I 1926 fikk biskop Smit innvie dets nye katolske sykehuskapell.

Biskop Johannes Olav Smit ble i 1926 den første katolske biskopen som reiste til Svalbard (Spitsbergen), som var blitt lagt under Norge i katolsk, kirkelig sammenheng allerede i 1913. Det var den katolske menighet Vår Frue i Tromsø som fikk denne voldsomme utvidelse av sitt territorium, ettersom Tromsø var den eneste av Nord-Norges byer som hadde regelmessig forbindelse med Spitsbergen. Det hadde ikke vært noen umiddelbar tanke om å opprette en anneksstasjon der. Av befolkningen der oppe var det ikke så mange, og det måtte antas at det bare unntaksvis bodde katolikker i gruvebyene. Men i 1926 henvendte et større antall gruvearbeidere fra Nederland seg til Roma med bønn om en sjelesørger. Biskop Smit reiste i den anledning til Longyearbyen for å undersøke forholdene. I august 1926 besøkte han Ny Ålesund (Kongsfjorden, Kings Bay), Longyearbyen (i Adventfjorden, Advent Bay, der han feiret for første gang en katolsk messe den 4. august, St. Dominikus' festdag den gang), og Barentsburg (som var den nederlandske gruvebyen); sistnevnte sted meddelte han fermingens sakrament under en pontifikalmesse. Av de førti som var til stede var halvparten katolikker. Da det nederlandske selskap snart etter kalte sine medarbeidere tilbake, ble det imidlertid intet av den påtenkte anneksstasjon.

Året etter besøkte den amerikanske kardinal Denis Joseph Dougherty Svalbard - han besøkte i august 1927 Ny Ålesund.

I hans tid som apostolisk vikar kom han i konflikt med ordenssøstre som drev sykehus. Det var pålagt en skatt på sykehusene, noen øre for hvert døgn en seng ble benyttet. Biskop Smit ønsket å utvide denne beskatningen, og pådro seg dermed søstrenes sterke misbilligelse.

Han vervet kraftig for støtte for den norske katolske kirke i sitt hjemland Nederland, blant annet ved hjelp av tidsskriftet Uit het land van St. Olav.

Deretter oppsto en skandale rundt ham, som han selv ikke var skyld i. En svensk konvertitt ble forelsket i ham, og på et tidspunkt kom hun seg inn i St. Olav kirkes bispegård mens biskopen var der og begynte å kle av seg. Biskopen fant å måtte hoppe ut av et vindu for å unngå henne, men han unngikk ikke at historien ble kjent på byen. Einar Rose skrev kort tid etter en kjent revyvise om tildragelsen.

Fra 1928 til 1972

11. oktober 1928 fratrådte biskop Smit sitt embete i Norge, og reiste til Roma, der han ble kannik i Peterskirken. Dette er et embete som gir en viss status, men som først og fremst er av seremoniell art.

I Roma skjedde det etter noen få måneder en ny skandale omkring ham. Den før nevnte forsmådde konvertitten - Gudrun Margerita Ramstad, av italienerne kalt la bionda Norvegese - reiste til Roma, og i Peterskirkens forhall rettet hun den 24. november 1929 en pistol mot ham idet han og andre kanikker toget i prosesjon inn mot kirkens hovedport. En annen av kannikene slo pistolen ut av hendene hennes, og hun ble raskt overmannet av vakter, men episoden utløste en rettslig knipe for den rett før opprettede Vatikanstaten, da man ikke ønsket å overlevere henne til de fascistiske myndighetene i Italia, noe som kunne ha skapt en uheldig presedens. Det viste seg at pistolen dessuten var både uladd og ikke avsikret, og de kirkelige myndigheter valgte derfor å avskrive hele saken med henvisning til at hun hadde vært i psykisk ubalanse.

I 1935 var biskop Johannes Olav Smit en av de to primære medkonsekrerende biskoper ved erkebiskop av Utrecht og senere kardinal Jan de Jongs bispeordinasjon.

Biskop Johannes Olav Smit bodde på det tyske prestekollegium inntil Campo Santo Teutonico i Vatikanstaten, rett ved Peterskirken på den ene side og Palazzo Sant'Ufficio på den andre. Der bodde han sammen med blant andre den irske Hugh O'Flaherty, «Vatikanets røde pimpernell», som han samarbeidet med både under og etter andre verdenskrig. Det var herfra O'Flaherty koordinerte sitt hjelpeapparat i 1943/44.

Biskop Smit var høyt skattet av pave Pius XII (som Smit skrev en tidlig biografi om i 1949) og av pave Johannes XXIII, som utnevnte ham til «biskoppelig assistent til pavetronen». Han gjorde også en stor innsats for nederlandske pilegrimer til Roma.

I 1951 var biskop Smit en av de to primære medkonsekrerende biskoper ved erkebiskop og senere kardinal Bernardus Johannes Alfrinks bispevielse i katedralen i Utrecht.

Biskop Smit er gravlagt på den tyske pilegrimskirkegård (Campo Santo Teutonico) i Vatikanet.