Denis Joseph Dougherty (1865–1951) var en katolskkardinal. Han var erkebiskop av Philadelphia 1918–1944. Før det hadde han vært biskop av Nueva Segovia (Vigan) 1903–1908 og Jaro (Iloilo) 1908–1915 (begge på Filippinene – hele det gamle spanske katolske episkopat måtte erstattes etter at de nye koloniherrer hadde overtatt på øyene), og biskop av Buffalo i USA 1915–1918. Biskop Joseph Carroll McCormick var hans nevø.
Sommeren 1927 besøkte han Norge på en «rekreasjonsreise» med to slektninger og en sekretær, og var i Oslo (der han traff den katolske biskop) og Bergen. Hans forsett var å rekke et cruise fra Bergen: Han seilte med det nordover til Nordkapp og Svalbard, der han var innom Ny Ålesund, og tilbake til Newcastle.
Liv og virke
Bakgrunn og utdannelse
Dennis Dougherty var det sjette av ti barn til Patrick og Bridget (født Henry) Dougherty, og ble født i Homesville-delen av Butler Township i Schuylkill County i Pennsylvania.
Foreldrene var født i County Mayo i Irland; faren var gruvearbeider i en kullgruve. Familien tilhørte menigheten St. Joseph's Church i Girardville, der Dougherty ble døpt av fader Michael A. Sheridan. Han ble konfirmert av erkebiskop James Frederick Wood.
Dougherty, med kallenavnet «Dinny», gikk til skole i Ashland til han var 10. Det var ingen katolsk kirke eller katolsk skole i Homesville, så familien gikk til gudstjeneste til St. Joseph's Church i Girardville ikke så langt unna, og Dougherty gikk på offentlig skole også der.
Han arbeidet som breaker boy i de lokale kullgruver i sommerferiene.
Etter fullført high school i 1880 bestod han opptaksprøvene til St. Charles Borromeo Seminary i Overbrook. Men som 14-åring ble han ansett for å være for ung til å begynne på presteseminar, og etter råd fra sin sogneprest i Girardville ble han istedet sendt til det jesuittdrevne Collège Sainte-Marie i Montréal i Canada. Der studerte han i to år, og kom så tilbake til Pennsylvania og kunne så begynne på St. Charles Seminary nær Philadelphia, hvor han kunne hoppe over de to første studieårene.
Right Reverend Dennis J. Dougherty (1903) av Thomas Eakins, privat samling.
Den 31. mai 1890 ble Dougherty presteviet av kardinal Lucido Parocchi i Laterankirken. Året etter presteviet Parrocci den norske seminarist Olaf Offerdahl fra Årdal på Vestlandet, som også studerte ved Urbaniana, og skulle bli biskop for den katolske kirke i Norge i 1930. De kan meget vel ha kjent hverandre.
Etter hjemkosten til USA ble han professor ved St. Charles Seminary der han underviste i gresk, latin, fransk, hebraisk og i dogmatisk teologi til 1903. I tillegg til de akademiske oppgaver var han tilknyttet erkebispedømmet Philadelphias kurie, som fiscal promotor, prosynodal examiner og procurator.
Som professor ble Dougherty kjent som «a severe taskmaster» som foreleste nesten utelukkende på latin. Han fikk også ry på seg som en vitenskapsmann med sine oversettelser av den italienske arkeolog Orazio Marucchis verker som vat banebrytende innen kristen arkeologi, og sin publikasjon av en artikkkelserie om anglikanske ordinasjoner, et emne som var blitt brennaktuelt etter at pave Leo XIII i en encyklika hadde ryddet all tvil av veien og avvist at de anglikanske kirkers diakon-, preste- og bispevielser var å anse som ugyldige etter den katolske teologi.
Denis Joseph Dougherty ble tilbudt lærestolen for dogmatisk teologi ved Catholic University of America i Washington D.C., men erkebiskop Ryan av Philadelphia nektet å la ham forlate presteseminaret i Overbrook.
Hans spanske forgjenger i Nueva Segovia, biskop José Hevia Campomanes, hadde måttet forlate Filippinene; han fikk i hjemlandet utnevnelse til bispedømmet Badajoz.
Den amerikansk-filippinske krig hadde etterlatt mange katolske institusjoner i dårlig stand, og dessuten var flere kirkelige eiendommer kontrollert av utbryterpresten, nå kalt Obispo Supremo, Gregorio Aglipay og hans tilhengere, blant annet også katedralen i Vigan. Doughertys ankomst ble ikke satt pris på av filippinere som ønsket en geistlighet utgått fra eget folk. Aglipays bevegelse stod særlig sterkt i denne nordlige landsdel av Filippinene; Aglipay var selv født i Batac i Ilocos.
Aglipay var en tidligere katolsk prest som nå stod i spissen for Iglesia Filipina Independiente. Han måtte overlate katedralen i Vigan, som så langt var blitt okkupert av disse såkalte aglipayans, til bispedømmet Nueva Segovia.
Biskop Joseph Dougherty kunne også gjenåpne og nyvigsle mange kirkebygninger som likeledes var blitt overtatt av aglipayanerne. Dougherty gikk fra hus til hus i Vigan for å be om tilskudd for reparasjoner på katedralen.
Bispedømmets seminar, som var blitt benyttet av amerikanske styrker under krigen, ble gjenåpnet i juni 1904 og jesuittene fikk ansvar for driften. Et akademi for jenter ble også gjenåpnet under ledelse av Sisters of Saint Paul of Chartres, som så opprettet nok et slikt akademi i Tuguegarao.
Kort etter hans ankomst ble hans bispedømme rammet av en influensaepidemi. Biskop Dougherty tok i bruk en rekke bygninger under hans jurisdiksjon til et nødhospital drevet av katolske nonner, noe som ifølge borgermesteren reddet utallige liv.
Dougherty brukte også hesterygg og kano på sine reiser i området, der han konfirmerte barn – så mange som 70 000 på en gang, besøkte en spedalskekoloni, og åpnet skoler og nye sjelesorgsstasjoner, blant annet for å drive misjonsarbeide i områder der katolisismen ikke hadde fått særlig rotfeste.
Biskop av Jaro – De filippinske øyer
Han ble den 19. april 1908 utnevnt til den femte biskop av Jaro. Jaro er nå en bydel av storbyen Iloilo på øya Panay. Bispedømmet Jaro omfattet ikke bare de vestlige øyene av den sentrale øygruppen Visayas, det omfattet også i sør det vestlige Mindanao og Suluøyene.
Med biskop Doughertys energiske støtte sørget pater Mariano Napal C.M. for at forgjengerbiskop Frederick Zadok Rookers påbegynte presteseminar i Jaro ble fullført i 1912. Kort tid etter sin ankomst til Jaro, kom Dougherty med forslag til jesuittene om å overta ledelsen av seminaret, men dette ble avvist. Årene etter at seminaret ble fullført, skulle de vokse seg til meget store seminaristkull. Han var i ferd med å etablere seg et ry som «the bricklayer bishop», en som opprettet og bygget kirker og katolske institusjoner; i Jaro (Iloilo) ble ett av de siste av hans prosjekter på Filippinene ferdigstilt og innviet av ham i 1915: St. Paul's Hospital.
For å motvirke protestantiske misjonærers virke, drev Dougherty et filmteater der inngangsprisen var en protestantisk bibel.
Etter at San Franciscos hjelpebiskop Denis J. O'Connell ble utnevnt til biskop av Richmond i 1912, var erkebiskop Patrick William Riordan på leting etter en koadjutorbiskop, og hans førstevalg var Dougherty, som han hadde møtt da Dougherty hadde opphold i San Francisco på vei til Filippinene for første gang. Dougherty uttrykte en vilje til å ta på seg en eventuell utnevnelse til San Francisco, men kardinal Rafael Merry del Val nedla veto – han mente at Dougherty trengtes mer på Filippinene.
Bisperesidens og katedral i Buffalo
Etter tolv år på De filippinske øver begynte Doughertys helse å svikte, og han bad om å få vendte tilbake til USA i begynnelsen av 1915. Biskop Charles H. Colton av bispedømmet Buffalo døde i mai samme år, og ikke lang tid deretter erkebiskop James Edward Quigley av Chicago i juli. Dougherty var opprinnelig tiltenkt å overta erkebispestolen i Chicago, mens hjelpebiskop George Mundelein i bispedømmet Brooklyn skulle til Buffalo. Men da rykter om Romas intensjoner spredte seg til den britiske regjering – Canada var britisk, skal den ha kommet med innsigelser mot å ha en tysk biskop som George Mundelein så tett på den kanadiske grensen under Verdenskrigen. Utnevnelsene ble byttet om på, og Dougherty ble utnevnt til Buffalo den 9. desember 1915.
Biskop av Buffalo – USA
Etter tolv år på de filippinske øyer kom han tilbake til sitt fødeland etter å ha blitt utnevnt til den femte biskop av Buffalo i delstaten New York den 6. desember 1915. I Buffalo likviderte han nesten fullstendig katedralens gjeld på $1 100 000. Dougherty gjorde dette ved ved å beskatte bispedømmets menigheter etter deres økonomiske evner.
I løpet av sin periode etablerte han også femten nye menigheter og støttet krigsinnsatsen gjennom frihetsobligasjonskampanjer og Røde Kors-kampanjer. Han reorganiserte de katolske skoler og den katolske kirkes karitative arbeide.
Erkebiskop av Philadelphia
Dougherty ble den 1. mai 1918 utnevnt til erkebiskop av Philadelphia, etter avdøde erkebiskop Edmond Francis Prendergast. Han ble installert den 10. juli samme år.
Spanskesyken: Tidlig i Doughertys periode som erkebiskop i rammet influensapandemien kjent som spanskesyken Philadelphia. Mer enn 17.500 innbyggere i Philadelphia døde i løpet av de første seks månedene av pandemien, med et dagstopp på 837. Philadelphia Liberty Loans Parade, som ble holdt knapt tre måneder etter erkebiskop Doughertys ankomst, resulterte i 12.000 dødsfall den alene.
Cathedral Basilica of Sts. Peter & Paul i Philadelphia.
Erkebiskop Dougherty autoriserte bruk av kirkens fasiliteter i byen som midlertidige sykehus. Mange nonner arbeidet som sykepleiere, og erkebiskop Dougherty ba om frivillige gravere fra studentmassen ved St. Charles Borromeo Seminary. I samsvar med statens helsetilsyns ordre i oktober 1918 stengte Dougherty alle kirker og skoler for offentlige sammenkomster. Da pandemien avtok, uttrykte ordfører Thomas B. Smith sin takknemlighet overfor Dougherty ved å si: «Jeg ser på tjenestene som erkebiskopen og nonnene yter som et av de viktigste hjelpemidlene for å komme fremover mot å få kontroll over epidemien.»
Kardinal
Pave Benedikt XV kreerte ham til kardinalprest med Santi Nereo e Achilleo som titulus i konsistoriet av den 7. mars 1921. Han var den første erkebiskop av Philadelphia som fikk denne rang - etter ham ble nesten alle etterfølgende erkebiskoper kreert til kardinaler.
Reisen til pavevalget - ankomst for sent:
Kardinal Dougherty var ikke i Philadelphia da pave Benedikt XV døde i den 22. januar 1922, han var på en «vacation voyage to the West Indies,» måtte straks forlate cruiset og begi seg kort til Philadelphia for å berede seg til overfarten med skip fra New York. Skipet seilte lørdag den 28. januar om morgenen til New York for overfart derfra til Le Havre. Været i Atlanten og på den amerikanske østkysten var skrekkelig, og gikk inn i historien som «The Knickerbocker Storm», etter at taket på filmteateret Knickerbocker Theatre i Washington DC brøt sammen under snømengdene og kostet 98 mennesker livet og skadet 133 andre. Dougherty var så forsinket at da han ankom Roma var konklavet ikke bare startet, men pave Pius XI var allerede blitt valgt. Heller ingen andre amerikanske kardinaler rakk frem i tide til konklavet.
Reisen til Svalbard:
I 1927 var Dougherty tilbake i Europa, for ad limina i Roma, og han foretok etterpå en «rekreasjonsreise», som han aktet også skulle ta ham ham nord til Oslo (han samtalte med Aftenposten i slutten av juli), Bergen, Nordkapp og Svalbard. Returen skulle være via Newcastle. I Oslo møtte han biskop Jan Olav Smit, og kanskje Olaf Offerdahl som studerte samtidig med ham ved Urbaniana i Roma. I Bergen ble hans følge omtalt i en avisnotis der den 2. august. Det er påfallende at det etter hans hjemkomst ikke kommer ett ord i erkebispedømmets egen avis The Catholic Standard & Times om et slikt besøk. Imidlertid finner man dette - forøvrig uten direkte nevnelse av Svalbard/Spitsbergen - i The New York Times (7. september 1927), som fikk kardinalen i tale ankommende med tilbringerbåt fra nærliggende Quarantine-øya inn til byen, der han og de tre følgesvenner ble tatt i mot av en stor delegasjon kirkefolk ledet av hjelpebiskop Michael J. Crane fra Philadelphia. De fire hadde vært på cruise med DS «Prins Olav», hatt solskinn fire dager og netter på rad, kommet så langt nord som 517 miles fra Nordpolen, «and visited the place where Amundsen took off for his flight in the dirigible and Byrd in his plane.» (Det vil si at han besøkte Ny-Ålesund på Spitsbergen.)
Plakat fra 1940 nevner en del av Hays Code og med vilje krenker dem.
Kinoboikott:
I mai 1934 forbød kardinal Dougherty katolikker i Philadelphias erkebispedømme å gå på kinoer, og erklærte at filmindustriens fokus på «sex og kriminalitet» var et «ondsinnet og lumsk angrep ... på selve grunnlaget for vår kristne sivilisasjon». Han la til: «Det eneste argumentet som sannsynligvis vil bli hørt nå, er det som påvirker billettinntektene.» Som et resultat falt billettsalget snart med 20–40 prosent.
På grunn av nedgangen i inntekter tryglet mange studioledere og andre offentlige personer erkebiskop Dougherty om å avslutte boikotten, blant dem Samuel Goldwyn og John B. Kelly sr. Han nektet to ganger å avtale et møte med Harry Warner. Selv om Dougherty aldri opphevet forbudet, vendte katolikkene gradvis tilbake til kinoene. I juni 1934 ble en katolikk fra Philadelphia, Joseph Breen, utnevnt til å lede den nyopprettede Production Code Administration og anvendelsen av Hays Code på filmproduksjon.
Hays Code var en bransjeintern selvregulering som tok sikte på at filmprodusentene ikke overtrådte en rekke definerte anstendighets- eller samfunnmoralske grenser. Den satte et kraftig preg på filmene i mange år. Hele dokumentet var skrevet med katolske undertoner, og slo fast at kunst – også filmkunst – måtte håndteres forsiktig fordi den kunne være «moralsk ond i sine virkninger», og dens «dype moralske betydning» var udiskutabel. Det ble helt fra først av besluttet å holde den katolske innflytelsen på Hays Code hemmelig. Et tilbakevendende tema var «at publikum gjennomgående føler seg sikre på at ondt er galt, og godt er rett».
Engasjement for Filippinene
Kardinalen overbeviste den filippinske president Manuel L. Quezon til å forlate frimureriet til fordel for katolisismen i 1934, var pavelig legat til den 33. internasjonale eukaristiske kongress i Manila den 1. januar 1937, og deltok i pavevalget i 1939, som valgte pave Pius XII.
Støtte til regjeringen under Andre verdenskrig
På vegne av amerikanske katolikker under Annen verdenskrig ytret han at «likesom være andre amerikanske medborgere vil vi gjøre vårt ytterste for å beskytte vårt land ved å vinne krigen, og ... at vi med dette for øye stiller alt det som er i vår besittelse til regjeringens disposisjon» Dougherty var senere pavelig legat ved den nasjonale eukaristiske kongress i St. Paul i Minnesota den 8. juni 1941.
Innvandrersjelesorg:
For å motvirke den intensiverte protestantiske evangeliseringinnsats blant italienske innbyggere i Philadelphia, introduserte Dougherty italienskundervisning ved St. Charles Borromeo Seminary og plasserte prester som hadde studert i Roma i italienske menigheter. Han frarådet imidlertid også italienske religiøse festivaler som San Gennaro-festen, som var populære andre steder i landet, for å oppmuntre til assimilering.
Spenningene mellom den irskættede Dougherty og det italiensk-katolske samfunn nådde et høydepunkt i 1933, da kardinalens plan om å stenge det italiensktalende sognet Our Lady of Good Counsel i South Philadelphia utløste et opprør. På tampen av sognets nedleggelse okkuperte tusenvis av sognebarn kirken og holdt til og med en prest som gissel i fem måneder. Menigheten tok saken til Høyesterett i Pennsylvania, men tapte, og Dougherty stengte til slutt kirken i 1937.
Fra 1921 til sin død i 1951 fungerte Dougherty som president for Commission for the Catholic Missions among the Colored People and the Indians (Kommisjonen for katolske misjoner blant fargede og indianere). Han oppmuntret arbeidet til moder Katharine Drexel blant indianere og afroamerikanere, og skrev en gang: «Kanskje det største problemet nasjonen står overfor er den fargede rasens, som ble brakt hit som slaver og er blitt overlatt til sin skjebne.» I 1923 erklærte han at opptak til barneskoler ville være basert på sognet de var bosatt i, uavhengig av rase, og dermed satte han en stopper for en politikk med å sende svarte barn til skoler i overveiende svarte sogn. Året etter etablerte han Holy Savior Church (senere kalt St. Ignatius) i West Philadelphia, hvor Sisters of the Blessed Sacrament også åpnet et kloster i 1925.
Holy Redeemer Church for kinesiske katolikker ble åpnet i 1941, og ble besøkt av Beijings kardinalerkebiskop Thomas Tien Ken-sin i 1946.
Senere år
Under presidentvalget i 1948 holdt kardinal Dougherty invokasjonen på det republikanske nasjonalkonventet og senere det demokratiske nasjonalkonventet, som begge ble holdt i Philadelphia det året.
I februar 1949 holdt han sin første pressekonferanse siden han ble kardinal i 1921 for å fordømme behandlingen av kardinal József Mindszenty, hvis rettssak i Ungarn han kalte en «hån mot rettferdigheten».
I løpet av sine 33 år som erkebiskop etablerte kardinal Dougherty 106 menigheter, 75 kirker, 146 skoler, syv sykehjem, syv barnehjem og Philadelphias Cardinal's Residence (senere solgt av erkebispedømmet), og fikk tilnavnet «The Great Builder» for dette.
Død
Kardinal Dennis John Dougherty døde av slag den 31. mai 1951 i Philadelphia, i en alder av 85 år. Han var den siste gjenlevende av dem som var blitt kreert til kardinal under konsistoriet i 1921, og den nest siste gjenlevende av kardinalene som ble kreert av Benedikt XV, nest etter Michael von Faulhaber.
Morris, Charles R. American Catholic: The Saints and Sinners Who Built America's Most Powerful Church (1992) pp 165–195, 452–456.
Nolan, Hugh J. «Cardinal Dougherty: An Appreciation.» Records of the American Catholic Historical Society of Philadelphia 62.3 (1951): 135- 141. online
Reher, Margaret. «Get Thee to a [Peruvian] Nunnery: Cardinal Dougherty and the Philadelphia IHM's.» Records of the American Catholic Historical Society of Philadelphia 103.3/4 (1992): 43–51. online
Reher, Margaret Mary. «Denis J. Dougherty and Anna M. Dengel: The Missionary Alliance.» Records of the American Catholic Historical Society of Philadelphia 101.1/2 (1990): 21–33. online
Referanser
12Autorités BnF, oppført som Dennis Joseph Dougherty, BNF-ID 17006445n[Hentet fra Wikidata]
12Social Networks and Archival Context, oppført som Dennis Joseph Dougherty, SNAC Ark-ID w669755r, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
↑Tidsskriftet St Olav, nr. 25, 1934, i artikkelen FILMEN OG DEN KRISTNE MORAL, gjengir kardinal Doughertys bredside slik: Kardinal Doughtery av Filadelfia har erklært filmen krig. I et brev til presteskapet angriper han voldsomt filmen og opfordrer til boikott av alle kinoer inntil der blir laget film som ligger på et høiere nivå enn hvad d et nu fremvises. Kardinalens brev er offentliggjort i hans officielle organ og stempler hovedmassen av film produksjonen som usømmelig og umoralsk og en fare for den opvoksende slekt. Kardinal Doughtery er dermed blitt den tredje i rekken av høie katolske geistlige som i løpet av en uke er rykket ut mot filmprodusentene i Hollywood. I sitt angrep skriver kardinalen at 77 millioner mennesker, hvorav 23 millioner under 21 år, besøker kinoene hver uke og får servert billeder som hovedsakelig behandler forbrydelser og seksuelle spørsmål. Som regel går handlingen ut på skilsmisse, fri kjærlighet, utroskap og skildringer av forbryteres meriter. Kardinalen ser heri et farlig og lumsk anslag mot det fundamentale i den kristelige civilisasjon, ekteskapet, hjemmenes ukrenkelighet og folkets lovlydighet. Da alle henvendelser til filmprodusentene i Hollywood hittil har vært forgjeves, mener han at den eneste utvei er å gå til boikott av kinoene, og brevet har mere form av befaling enn av henstilling.
↑"Like our fellow American citizens we will do our utmost to protect our country by winning the war, and ... to that end we place at the disposal of our government everything in our possession". TIME Magazine. The Churches and the WarArkivert 28. august 2013 hos Wayback Machine. 22. desember 1941.
