Patience Josephine Ruth («Jo») Vellacott (1922–2019) var en britisk-canadisk historiker, fredsforsker, kveker, humanist, fredsaktivist, kvinnesaksforkjemper og pionér innen kvinnehistorie. I sin forskning belyste hun særlig den ikke-militante, demokratisk-konstitusjonelle kvinnestemmerettsbevegelsen (suffragistbevegelsen) og sammenhengen mellom kvinnebevegelser, pasifisme og motstanden mot første verdenskrig, herunder Bertrand Russells pasifisme. Hun var opptatt av å løfte frem den demokratisk-konstitusjonelle kvinnestemmerettsbevegelsens innsats, som hun mente ufortjent hadde kommet i skyggen i populære fremstillinger av kvinnestemmerettens historie. Hun ble selv kveker i 1960-årene og forente sitt kvekerhumanistiske ståsted med sitt livslange arbeid for fred og likestilling. Hun var ansatt ved Concordia University, der hun var med å bygge opp Simone de Beauvoir Institute.
Tidlig liv
Vellacott ble født i Plymouth i Devon i England. Faren Harold Fitz Vellacott (1883–1965), fra Orsett i Essex, var kirurg; moren Josephine Vellacott (f. Semphill) hadde vært sykepleier ved Poplar Hospital i London. Hun var søster av kirurgen Hugh Douglas Sempill Vellacott (1914–1987).
Som ung jente var hun elev ved en kostskole der hun hadde en historielærer som var kveker, Jean Rowntree, som fikk en formativ innflytelse på henne. Hun studerte ved det liberale kvinnecolleget Somerville College ved University of Oxford, der hun tok eksamen i 1943. Under andre verdenskrig tjenestegjorde hun som mekaniker i Women’s Royal Naval Service. Etter krigen søkte hun jobb gjennom en organisasjon som het Society for the Overseas Settlement of British Women, som sendte henne til Sør-Afrika som engelsklærer. Der møtte hun medisinstudenten Peter Daniel Newberry (1924–1999), som hun giftet seg med i januar 1950. De flyttet til Storbritannia i 1953, før de i 1955 emigrerte til Canada sammen med sine tre barn. Året etter begynte Peter som flylege og allmennlege i det canadiske luftforsvaret. De flyttet mye rundt i Canada som følge av Peters arbeid. Jo kombinerte familieliv med å jobbe som lærer i skolen de første årene, og fra 1960-årene med forskning og undervisning på universitetsnivå. Jo og Peter ble skilt i 1979.
Faglig arbeid
I Canada tok Vellacott mastergrad i historie ved University of Toronto og doktorgrad i historie ved McMaster University i 1978. Hun innledet sin forskningsgjerning i 1960-årene med forskning på fredsbevegelsen under første verdenskrig. Hun underviste i historie og kvinne- og fredsstudier ved ulike universiteter, blant annet Concordia University i Montréal, hvor hun var førsteamanuensis i kvinneforskning og første faste faglige medarbeider ved Simone de Beauvoir Institute. Hun gikk av med pensjon i 1987.
Vellacott var særlig opptatt av den demokratiske, konstitusjonelle eller ikke-militante fløyen i den britiske kvinnestemmerettsbevegelsen og deres holdning til krig og fred. Hun publiserte en rekke historiefaglige arbeider om dette temaet. I boken Bertrand Russell and the Pacifists in the First World War (1980), en bearbeidet utgave av hennes doktoravhandling, viser Vellacott hvordan Bertrand Russells pasifisme under første verdenskrig gikk fra å være et abstrakt ideal til en konkret, moralsk og politisk handling, og hvordan hans arbeid i den pasifistiske foreningen No-Conscription Fellowship både styrket fredsbevegelsen og bidro til å påvirke hans egen humanistiske filosofi.
Senere utga hun From Liberal to Labour with Women's Suffrage: The Story of Catherine Marshall (1993) og Pacifists, Patriots and the Vote: The Erosion of Democratic Suffragism in Britain During the First World War (2007). Hun publiserte artikler, blant annet om Internasjonal kvinneliga for fred og frihets historie, i tidsskrifter som Women's History Review, History Workshop Journal og Contemporary European History.
Gjennom sitt arbeid bidro hun til å løfte frem den tidligere oversette suffragisten, fredsaktivisten og medstifteren av IKFF Catherine Marshall. Ikke minst som følge av Vellacotts innsats for å synliggjøre Marshalls arbeid ble Marshalls navn inngravert på sokkelen til Millicent Fawcetts statue på Parliament Square i London i 2018, sammen med flere andre kjente kvinnesaksforkjempere. Vellacott har også bidratt til å korrigere en skjev fremstilling av den britiske kvinnestemmerettsbevegelsens historie, og har vist hvordan den mer stillferdige innsatsen til den demokratisk-konstitusjonelle kvinnestemmerettsbevegelsen ledet av Fawcett – suffragistene – i populærhistoriske/populærfeministiske fremstillinger ufortjent kom i skyggen av de «militante» aktivistene, suffragettene.
I 1960-årene ble hun kveker og aktiv i det kvekerske miljøet. Hun forente sitt dypt etiske, kvekerhumanistiske ståsted med sitt livslange arbeid for fred og likestilling. Som fredsaktivist og -forsker var hun sterkt inspirert av Russell og av kvekernes pasifistiske tradisjon. Hun hadde som kvinnesaksforkjemper en tydelig tilhørighet i den demokratisk-konstitusjonelle, liberale kvinnesakstradisjonen etter Millicent Fawcett, men spesielt i den borgerlig-demokratiske kvinnesaksbevegelsens pasifistiske, venstreliberale retning, representert av aktivister som Catherine Marshall og mer generelt av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, som Richard J. Evans kalte en «gruppe modige og prinsippfaste kvinner fra den venstre ytterkanten av borgerlig-liberal feminisme». Ved siden av sine vitenskapelige arbeider skrev hun memoarboken Living and Learning in Peace and War (2017), som omhandler de første 25 årene av hennes liv. Vellacott døde i 2019 i en alder av 96 år.
Hennes privatarkiv er del av McMaster Universitys samlinger.
Bibliografi
Bertrand Russell and the Pacifists in the First World War (Palgrave Macmillan, 1980)
Women, Peace, and Power (Argenta Friends Press, 1982)
From Liberal to Labour with Women’s Suffrage: The Story of Catherine Marshall (McGill-Queen's Press, 1993, 2. utg. 2016)
Pacifists, Patriots and the Vote: The Erosion of Democratic Suffragism in Britain During the First World War (Springer, 2007)
Living and Learning in Peace and War (2017), ungdomsmemoarer som behandler hennes 25 første år
12Vellacott, Jo (1987). «Feminist Consciousness and the First World War». History Workshop Journal. 23 (23): 81–101. JSTOR4288749. doi:10.1093/hwj/23.1.81. «The suffrage movement in Britain has been quite extensively written about, yet the story and analysis are both far from complete. A look at its historiography is enlightening, and also sobering. Not only has it been affected by the attention of sensation-seeking media at the time, and the neglect or bias of male historians, it has also been markedly distorted by the partiality of the accounts left by women who themselves played various roles in the movement. The most obvious distortions, now at last being corrected, are the excessive attention given to the so-called ‘militants’ – the suffragettes – at the expense of the work of the ‘constitutional suffragists’, and the (related) neglect of the working class component in favour of a view of the movement as having been entirely middle class, a characteristic for which it is then often belittled.»
