| Johnny the Fox | |||
|---|---|---|---|
| Artist, band | Thin Lizzy | ||
| Utgitt | 16. oktober 1976 | ||
| Sjanger | Hardrock, bluesrock | ||
| Lengde | 00:35:51 | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Plateselskap | Vertigo Records | ||
Johnny the Fox er det syvende albumet til det irske rockbandet Thin Lizzy, utgitt i 1976.
Dette albumet ble skrevet og spilt inn mens bassist/vokalist Phil Lynott kom seg etter en hepatittutbrudd som satte ham ut av spill halvveis ut i den forrige Jailbreak-turneen.
Johnny the Fox var det siste studioalbumet til Thin Lizzy der gitarist Brian Robertson var et fullverdig medlem av bandet, ettersom personlighetskonflikten mellom ham og Lynott resulterte i at Robertson ble sparket, gjeninnsatt og senere sparket igjen.
Lynott hadde med seg en akustisk gitar på sykehuset, hvor han var innlagt for hepatitt, og der skrev sangene for Johnny the Fox i juni og juli 1976. Etter at han ble utskrevet fra sykehuset dro bandet i august til München i Tyskland for å spille inn albumet i Musicland Studios med produsent John Alcock, årsaken til å spille inn utenfor Storbritannia skal ha vært skattemessige årsaker. De var ikke fornøyd med studioene, spesielt med trommelyden. Lynott var ikke ferdig med låtskrivingen, og ifølge Alcock kranglet bandet om musikalsk retning. 6. august avbrøt de innspillingen og returnerte til Ramport Studios i Battersea, der Jailbreak albumet ble spilt inn, og til Olympic Studios i London.
Lynott og Robertson kranglet om musikken, som for eksempel om «Don't Believe a Word». Da Lynott først spilte sangen i et sakte 12-takters bluesformat, hevdet Robertson at den var «dritt», og Lynott likte det dårlig og forsvant i noen dager. Robertson følte da at han kanskje hadde vært litt hard, og han og trommeslager Brian Downey bestemte seg for å omarbeide sangen. Downey utviklet en raskere shuffle-rytme, og Robertson skrev riffet, og Lynott var fornøyd med resultatet da han kom tilbake til studioet. Robertson ble irritert da sangen ble kreditert utelukkende Lynott, da han mente at alle tre involverte medlemmene burde ha blitt kreditert. Det originale bluesy-arrangementet ble senere spilt inn av Lynott og Gary Moore på Moores Back on the Streets i 1978. «Fools Gold» var inspirert av den store hungersnøden i Irland i 1845–52. Teksten forteller om irer som reiser til Amerika for å unnslippe hungersnøden og starte et nytt liv. Albumet inkluderte to spor med navnet «Johnny» i titlene, i tillegg til selve albumtittelen. En karakter med det navnet hadde dukket opp i tidligere sanger som «Showdown» på Nightlife og «The Boys Are Back in Town» på Jailbreak. «Johnny the Fox meets Jimmy the Weed var den eneste sangen Lizzy gjorde i funk-stil ...» bemerket Scott Gorham. «Phil Lynott var en stor fan av O'Jays og sangen deres «For the Love of Money». På hver lydsjekk spilte han det funky riffet ... Når vi først hadde funnet det riffet, gikk vi bare for det. Det hele tok virkelig av da Brian Downey satte seg ned og la sin personlige funk-vri på det med trommene ... Og disse karakterene – Johnny the Fox og Jimmy the Weed – de var ekte mennesker. De var fra Manchester-området, der Phils mor hadde hotellet sitt ... De var en del av en gjeng med kultiverte tyver ... De var ikke narkolangere, som det står i teksten til sangen ... Men de var ganske tunge karer, men de var veldig morsomme, så man kunne ikke la være å like dem».
Phil Collins fra Genesis ble hentet inn for å bidra med perkusjon på ett eller flere spor, tilsynelatende fordi han var en venn av Lynott. Robertson sa senere: «Collins var bare en kompis av Phil ... Jeg tror Phil sannsynligvis bare ville få ham med på albumet for å ha navnet på omslaget». Verken Robertson eller Downey kunne huske hvilke sanger Collins spilte på. Den irske musikeren Fiachra Trench bidro med strykearrangementer, for eksempel på «Sweet Marie», hvor han brukte en gruppe med fioliner og to bratsjseksjoner. Trench bidro også med et messingarrangement til «Johnny», mens Kim Beacon fra String Driven Thing sang bakgrunnsvokal. I senere tid husker ingen av bandmedlemmene hvilken(e) sang(er) Beacon var med på.
Singeler fra albumet var «Don't Believe A Word» / «Dancing In The Moonlight» og alternativet «Don't Believe a Word» / «Old Flame» i USA var B-siden «Boogie Woogie Dance» og i Japan var B-siden «Rocky», i USA ble «Johnny the Fox Meets Jimmy the Weed» / «Old Flame» gitt ut, «Rocky» / «Half Caste» ble gitt ut i USA, Canada og Australia mens «Rocky» / «Fools Gold» kun ble utgitt i Spania.
Thin Lizzy turnerte i Storbritannia og turneen skulle etter planen fortsette i USA men ble avlyst etter at Robertson pådro seg en håndskade i en slåsskamp på Speakeasy Club i London.
Harry Doherty fra Melody Maker sammenlignet albumet med Jailbreak og skrev at det var «mer subtilitet, melodiene er sterkere, og viktigst av alt, omfanget av materialet er mye bredere enn hardrocken assosiert med Lizzy», noe som viser et band som er mer allsidig enn på den forrige innspillingen. Mens Stephen Thomas Erlewine fra AllMusic mente at Johnny the Fox kom til kort sammenlignet med det forrige albumet, Jailbreak, og antydet at albumet dreide mot «et merkelig, halvferdig konseptalbum», til tross for at det viste de samme styrkene som forgjengeren, dvs. Lynotts tekster og gruppens musikalske trøkk. Han roste «Don't Believe a Word» og «Borderline» som store øyeblikk, og sa at albumet «aldri har svake øyeblikk», men er «aldri fullt så fengslende som Jailbreak». Den kanadiske journalisten Martin Popoff anså Johnny the Fox som Thin Lizzys første virkelige mesterverk og beskrev det som «et rikt teksturverk av melodisk, mykkantet metal, lyrisk sjelfull, melankolsk, på mange steder tragisk». Stuart Bailie, som anmeldte 2011-utgivelsen for Classic Rock, beskrev albumet som «en øvelse i stramme, fengende låter med klokkeklare Les Paul‑gitarer og Phils sjarmerende skrøner».
Albumet nådde 11. plass på de britiske hitlistene og 17. plass i Sverige og «Don't Believe a Word» nådde 12. plass i Storbritannia og 2. plass i Irland.
Side A
Side B
Thin Lizzy
Andre musikere