Lov om jordmødre (jordmorloven) av 26. april 1985 nr. 23 var en lov som omhandlet jordmødres virksomhet, plikter og rettigheter, og ble opphevet fra den tid helsepersonelloven trådte i kraft.
§ 6 i medisinalforordningen av 4. desember 1672 påla legene å ha «flittig og tilbørlig omsorg, at staden med gode og forfarne jordemødre bliver forsét». Samtidig fikk apotekerne forbud mot å levere ut midler som tømte tarm eller mage til «mistænkte Personer, hvorved Foster fordrives eller nogen fordærvelig Skade paaføres kunde» , jfr forordning av 22 desember 1672, § 22. Jordmødre var dermed avskåret fra å skaffe seg andre midler fra apoteket enn det andre kunne kjøpe.
2. kapittel av kirkeritualet fra 1685 (gjeldende til 1912) fungerte som en lov som påla jordmødre å hjelpe fattige kvinner «for Guds skyld». Prestene skulle rettlede jordmødrene i å trøste den fødende og formane henne til ydmyk takknemlighet over å få føde barn, og minne henne på at fødselssmertene er pålagt av Gud «for syndens skyld, 1. Mosebok 3,16».
Den første egentlige jordmorloven (Jordemoderforordningen af 30. november 1714) i Danmark-Norge ble utarbeidet av jordmorkommisjonen (Jordemoderkommissionen) som bestod av bare leger, deriblant kongens livlege Johannes de Buchwald (1658-1738) som var Københavns universitets første foreleser i fødselsvitenskap og skildres karikert i Holbergs stykke Peder Paars som «Jens Blok». Ikke en eneste jordmor satt i kommisjonen, som avdekket kritiske mangler og høy dødelighet knyttet til barnefødsler, og innførte de første egentlige krav om utdannelse av jordmødrene.
Eneste krav til da hadde vært at jordmoren skulle være from og edruelig. I Forordning af 30. november 1714, § 10, angaaende Jordemødres Eksamen, Antagelse og Forhold saavel i Kjøbenhavn, som overalt i Danmark gjentas kravet om jordmødres gudsfrykt og edruelighet helt til jordmorloven av 13. juni 1914, med ordlyden «De skal være ædruelige og entholde sig fra al stærk Drik saavel før som efter Barnefødslen, betænkende, at ofte tvende Menneskers Liv og Sundhed beror paa deres Vindskibelighed, og at deres Samvittighed, Rygte og gode Navn lider, om de sig i deres Embeder forsér.» Jordmødrene ble i denne loven også formant om ikke å forlate en fattig fødende til fordel for en som kunne betale, «for en skitten gevinsts skyld».
I jordmorloven av 1714 var forbud mot bruk av urtemedisin klart uttrykt, og jordmødrene trues med dødsstraff om de gir den gravide noe som kan hjelpe henne til abort: «Skal de ei give Nogen, enten hun er gift eller ugift, noget Medicament, Drik, eller Pulver eller deslige, hvorved Fosteret i Moderens Liv kunne beskadiges, dræbes, levende eller dødt uddrives, ei heller præparere saadanne Medicamenter, lade dem præparere, give dem selv eller give Andre Anslag derpaa, under deres Bestillingers, Æres, Godsers, ja Livs Fortabelse efter Sagens Beskaffenhed.»
I november 1810 kom en jordmorlov (Reglementet for Gjordemodervæsenets Indretning og Bestyrelse i begge Rigerne, Kjøbenhavn undtaget) som omhandlet inndeling av Danmark-Norge i jordmordistrikter. Her gjentar § 41 frykten for at jordmoren skulle bidra til at noen fikk abort: «Befinder nogen Gjordemoder enten ved Raad eller Daad at have bidraget til, en Frugtsommelig Qvindes Foster kunde vorde fordrevet, da bør hun straffes med Tugthuusarbeide på Livstid.» 1810-loven påla øvrigheten å holde en utdannet og offentlig lønnet jordmor i hvert jordmordistrikt, i stedet for «nærkonene» som de fødende hadde vært henvist til.