Marsdekretene

Jules Ferry.
Karikatur fra La Petite Lune; Jules Ferry spiser en pepperkakeprest (1879).

Marsdekretene var forordninger som ble gitt i Den tredje franske republikk den 29. mars 1880 av statsminister Charles de Freycinet og undervisningsminister Jules Ferry. Dekretene var rettet mot katolske kongresjoner og ordener som aldri var blitt godkjent av staten. Årene etter kunne staten tilby gratis skolegang (1881), deretter obligatorisk og laic (sekulær) utdannelse (1882). Jules Ferry, en advokat som hadde embetet som minister for offentlig undervisning på 1880-tallet, er bredt anerkjent for å ha opprettet den moderne republikanske skolen (l'école républicaine).

Det var Jules Ferry som tok initiativet til det som ble presentert som forordninger. Det var to dekreter.

Samtidig med dekretene ble det publisert et brev fra justis- og utdanningsministrene, som understreket at i henhold til gjeldende lov skulle alle religiøse samfunn anerkjennes av regjeringen, og at det derfor var i strid med denne loven at slike kongregasjoner var blitt opprettet. I et rundskriv til prefektene understreket regjeringen også at disse menighetene bare ble satt i samme posisjon som alle andre borgere gjennom dekretene, og at de også ville nyte godt av de samme rettighetene, så lenge de underkastet seg lovene. Dekretene var blant de viktigste elementene i Ferrys antiklerikale skolepolitikk.

De lange linjer

Fransk utdannelse på 1800-tallet var preget av to distinkte og segregerte systemer, det første var et ungdomsskolesystem og det andre et grunnskolesystem. I hvert av disse systemene ga imidlertid den katolske kirke et alternativ til sekulær skolegang som ofte var det eneste alternativ for familier i økonomisk svakere regioner i Frankrike.

Selv om det republikanske parti ofte får æren for å ha oppfunnet konseptet med gratis grunnskole, var det faktisk en rekke progressive forbedringer over lengre tid. For eksempel ble det i 1698 bestemt at barn i alderen 7–14 år skulle gå på lokale katolske skoler med sertifiserte instruktører, som også ble lagt til områder som tidligere ikke hadde noen. Imidlertid skulle midlene til disse skolene dekkes av lokale innbyggere, og det viste seg å være svært vanskelig for disse skolene å ha råd til å fortsette å praktisere. Totalt sett hadde antallet skoler økt med mer enn 100 % mellom 1837 (44 år før Jules Ferry-lovene ble vedtatt) og 1906. I noen områder, som Bretagne Ouest, nådde økningen nesten 200 % (197,2 %).

Ideen om nasjonal statlig støtte til folkeopplæring og lærerutdanning ble først tydelig som et viktig sosialt og politisk spørsmål under den franske revolusjon i 1789. Fremtredende politikere, som Talleyrand og Condorcet, gikk inn for et nasjonalt utdanningssystem som ville gi alle borgere grunnleggende grunnskoleutdanning. Med den hensikt å styrke Frankrikes politikk og væpnede styrker, ble det senere sett en økende konsentrasjon om høyere utdanning etter revolusjonen, særlig fra Napoleon I ved hans etablering av Université impériale i 1804–08. I mellomtiden var den katolske kirke fortsatt sterkt involvert i grunnskoleutdanningen. Guizot-loven, som ble vedtatt i 1833, forpliktet alle kommuner til å åpne gutteskoler. Falloux-loven av 15. mars 1850 avskaffet lærerutdanningsprogrammer for menn som var blitt innført av Guizot-loven. Disse lovene skapte et blandet system der noen grunnskoleutdanningsinstitusjoner var offentlige og kontrollert av staten, og andre var under tilsyn av katolske kongregasjoner. Selv om konseptet med universell offentlig skolegang var viktig for disse revolusjonære, ble det klart at økonomiske spørsmål og politisk debatt hindret implementeringen.

Sekularistisk idegrunnlag, antiklerikalisme

Til tross for uenighetene om økonomiske, sosiale og andre spørsmål blant de republikanske radikalerne som Jules Ferry identifiserte seg med, var de forente av ønsket om å oppnå en sekulær republikk. Dette var i høy grad en frukt av den økende oppslutning om antiklerikalismem siden revolusjonen og særlig under den tredje republikk. I kjølvannet av den industrielle revolusjon og dens nye praksiser for ansettelse og arbeidsdager, håpet radikalerne også at skolegang ville gjøre arbeiderne like fornuftige og tilfredse med sin tilværelse som det ble anerkjent for å ha skapt for det borgerskap.

Forsøket i 1898 ville ikke ha holdt stand hos de republikanske radikalerne i Ferrys generasjon, som ville ha sett det som katolsk propaganda og som et forsvar mot protestantismens økende popularitet. På samme måte forble Napoleon Is keiserlige universitet (iversité impériale) knyttet til kirken og ga lite oppmerksomhet til grunnskoleutdanning som ville sikre grunnleggende leseferdigheter i den bredere befolkning. Etter Ferrys syn ville skolene utdanne i politisk doktrine og nasjonalismens dyder, med vekt på uavhengig tenkning innenfor disse implisitte føringer.

Medlemmer av katolske ordener fikk ikke lov til å undervise i offentlige skoler etter en femårig overgangsperiode.

Ettervirkninger

Spenninger med katolisismen

En av de umiddelbare konsekvenser av Ferrys politikk var utbruddet av den første lærebokkrigen, da visse sekulære moraltekster som var fiendtlige mot katolske læresetninger ble forbudt. Disse spenningene ble gjenopplivet med loven fra 1904 som avskaffet kirkens undervisningsorienterte kongregasjoner, etterfulgt kort tid etter av en skolekrig som herjet Frankrike mellom 1907 og 1914.

En bivirkning var også at franske forbudte eller underkjente ordener og kongregasjoner så seg rundt etter nye oppgaver i andre land; det styrket således de katolske misjoner. Det kom for eksempel også den katolske kirke i Norge til gode ved at salettinerne sendte prester og prestekandidater til Trondheim der de opprettet et presteseminar og så prester fra deres kongregasjon tok sjelesorgsoppdrag særlig i Nord-Norge (blant annet med misjon overfor samer i Finnmarken.)

Virkning for utdanningsvesenet

Ferryloverne, som dannet grunnlaget for den såkalte «Lærerrepublikken» (Mona Ozouf og Jacques Ozouf), førte til nesten fullstendig innskriving av franske barn på skolen – og dermed deres leseferdighet og «franskgjøring» – som en del av opplysningsprosjektet for frigjøring av det suverene folk.

Det ble undervist på fransk, og dermed spredte bruken av språket over hele landet. Undervisning i lokale språk (bretonsk, auvergnansk, oksitansk eller arabisk og kabylsk i Algerie, annektert i 1848), definert som «patois», ble forbudt. I denne forstand var det sekulære, frie og kvasi-obligatoriske skolesystemet, sammen med verneplikten, et av de viktigste instrumentene for statens «nasjonalisering av samfunnet», eller rettere sagt, konsolideringen av den franske nasjonalstaten.

Lærere, «Republikkens sorte husarer», var senere blant de mest konsekvente sosiale støttespillere til det radikale parti, som dominerte fransk politikk fra slutten av 1800-tallet og utover. Gustave Le Bons «Psychologie des Foules» (1895) kritiserte for eksempel lærere for å spre «undergravende ideologier» som sosialisme og anarkisme.

Jules Ferrys dekreter avskaffet religionsundervisningen i skolene. Én dag i uken (torsdag) ble ledig for å la familier som ønsket å sende barna sine til katekismeklasse.

Mer generell innvirkning på sekularismen i Frankrike

Ferrydekretene var en del av en bevegelse for å nøytralisere skoleutdanningens religiøse status og definere rammeverket for sekulær utdanning. Selv om sistnevnte var strengere enn det generelle prinsipp om sekularisme i loven, var det likevel en konsekvens av sistnevnte. Ferrydekretene var derfor et av de første store grep for en sekularisering av landet, tjue år før loven av 9. desember 1905 om skille mellom kirke og stat.

Det var faktisk etter Ferrydekretene at begrepet laïcité utviklet seg til å få sin senere innarbeidede betydning. Mens begrepet «laïcité» opprinnelig refererte til en ikke-religiøs person, dukket det senere opp som en neologisme i Ferdinand Buissons Dictionnaire de pédagogie et d'instruction primaire i 1887 for å indikere prinsippene som var nedfelt i Ferrydekretene. Etter loven fra 1905 ble den igjen brukt til å betegne hele den juridiske balanse som følge av de første tretti årene av den tredje republikk.

Referanser

  1. ↑ Barnard, Howard Clive (1969). Education and the French Revolution. Cambridge: Cambridge University Press.
  2. ↑ Donald N. Baker and Patrick J. Harrigan, The Making of Frenchmen: Current Directions in the History of Education in France, 1679–1979 (Ontario: Historical Reflections Press, 1980), 143–205
  3. ↑ Quartararo, Anne T. (1995). Women Teachers and Popular Education in Nineteenth-Century France. Newark: University of Delaware Press. ISBN 0-87413-545-1.[trenger sidetall]
  4. ↑ Barnard, Howard Clive (1969). Education and the French Revolution. Cambridge: Cambridge University Press.[trenger sidetall]
  5. 1 2 3 Pauline Piettre: « Catéchèse et instruction religieuse en France depuis le siécle XIX », Transversalités, 3/2010 (115), ss. 27-40, DOI : 10.3917/trans.115.0027, online.
  6. ↑ Gemie, Sharif (1995). Women and Schooling in France, 1815–1914. Staffordshire: Keele University Press. ISBN 1853311510.[trenger sidetall]
  7. ↑ Gemie, Sharif (1995). Women and Schooling in France, 1815–1914. Staffordshire: Keele University Press. ISBN 1853311510.[trenger sidetall]
  8. ↑ Auspitz, Katherine (1982). The Radical Bourgeoisie: The Ligue de l'enseignement and the Origins of the Third Republic 1866–1885. New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-23861-7.[trenger sidetall]
  9. ↑ Auspitz, Katherine (1982). The Radical Bourgeoisie: The Ligue de l'enseignement and the Origins of the Third Republic 1866–1885. New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-23861-7.[trenger sidetall]
  10. ↑ Barnard, H.C.: Education and the French Revolution (Cambridge: Cambridge University Press, 1969).[trenger sidetall]
  11. ↑ Wright, Gordo: France in Modern Times. New York: Norton, 1987 s.246
  12. ↑ Norvegia Catholica, 1942, 2.utg. 2013, ss.120ff.
  13. ↑ Philip-Gay (2016), ss.12-13.

Kilder, litteratur

Autoritetsdata