Julian (latin: Flavius Claudius Julianus Augustus; gresk: Φλάβιος Κλαύδιος Ἰουλιανός Αὔγουστος), (født 331/332 i Konstantinopel, død 26. juni363 i nærheten av Maranga ved Tigris), også kjent som Julian den frafalne og som Julian filosofen, var romerskkeiser fra 361 til 363, samt filosof og forfatter av gresk litteratur. Han ble kalt apostata («den frafalne») av de kristne fordi han tok avstand fra kristendommen og i stedet dyrket hellenismens guder; han var den siste romerske keiser som ikke var kristen.
Bakgrunn
Julians foreldre var kristne. Han var tredje sønn av Julius Constantius (romersk konsul i 335 og halvbror av kejser Konstantin den Store) med sin andre kone Basilina, som var av gresk herkomst og døde få uker etter at Julian var født. Hans farfar var keiser Constantius Chlorus, den eneste hedenske byzantinske keiseren, med sin andre kone, Flavia Maximiana Theodora. Navnet til Julians mormor er ukjent; men morfaren het Julius Julianus og var pretorianerprefekt i Østromerriket under keiser Licinius 315-324.
Som brorsønner av Konstantin den store var Julian og hans bror Constantius Gallus de eneste som overlevde Konstantius IIs utrenskning i egen familie, en utrenskning han foretok for å kvitte seg med rivaler til tronen. Julian ble etter hvert tronarving likevel, og Constantius syntes ikke å ha noe mot sin unge tiltenkte etterfølger.
Julian ble oppfostret av en gresk familieslave, evnukken Mardonius. Først bodde han i Nikomedia, men ble bortvist fra hoffet og oppholdt seg deretter mest på et keiserlig gods ved Cæsarea. Han ønsket da å bli prest. Men under opphold i Pergamon, Efesos og Athen fikk han kjennskap til gresk filosofi og mystikk, og fikk sansen for nyplatonismen. Gradvis fikk han opplevelsen av at kristen teologi bestod mest av to ting - å skremme bort onde ånder og gjøre korsets tegn. Han fikk også kjennskap til drapene innad i familien, som kostet både hans far og eldste bror livet, og som kirken aldri hadde straffet Constantius for, enda han var kristen. Gregor av Nazianz beskyldte Julian for å være utakknemlig mot Gud og keiser, fordi de under blodbadet hadde spart livet hans «mot all forventning».
Overvåket av sin fetter Konstantius IIs spioner ble Julian i 355 utnevnt til underkeiser i Gallia i mangel av andre kandidater, og viste seg som en dyktig hærfører ved forsvaret av Rhinen mot germanske stammer som han påførte et alvorlig nederlag. Konstantius II giftet seg med Julians søster Helena. Julian bosatte seg i Lutetia Parisiorum, våre dagers Paris. Han var svært populær blant soldatene sine. I 360 da Konstantius forberedte et felttog inn i Perserriket for å slå ned urolighetene der, regnet han med støtte fra Julians beste menn; men uten en hær kunne ikke Julian holde Gallia. Uansett tok de galliske troppene planen om et felttog i østen ille opp. De reiste seg til opprør i Paris der Julian holdt til, og utropte ham like godt til keiser. Konstantius døde av sykdom før han rakk å slå ned oppstanden, men på sitt dødsleie aksepterte han Julian som tronarving, og unngikk dermed borgerkrig. Konstantius etterlot seg et rike han hadde hersket over på en lite effektiv måte.
Kilder til Julians liv
To hovedkilder beskriver Julians vei til keisertronen. Den første er Julians egen beskrivelse i et brev til Athen som han skrev i 361, da han gjorde seg klar til avmarsj mod Konstans. Brevet er et forsøk på å legitimere handlinger mot Konstans og kan også anses som et politisk program.
Den andre kilden er historikeren Ammianus Marcellinus' beretning. Ammianus hadde en posisjon i hæren, men befant seg i Midtøsten og var ikke selv til stede ved hendelsene han beskriver. Julian og Ammianus delte flere synspunkter. De var ikke kristne, og Ammianus var trofast mot Julian som var hans øverstkommanderende.
Keiservelde
Styre
Da Julian ankom Konstantinopel for å hylles som keiser, gjorde han inntrykk med å gå enkelt kledd. Han deltok i statens styre og i domstolenes forhandlinger, men ville heller lese enn å bivåne sirkusleker og veddeløp.
Edward Armitage: Julian the Apostate presiding at a conference of sectarians, 1875.
I Julians korte regjeringstid fikk romersk hedenskap en renessanse. Geistligheten mistet sin privilegerte stilling, og kristne ble tilsidesatt. Han fikk vedtatt at penger kirken hadde mottatt fra statskassen, skulle tilbakebetales, og et forbud mot at kristne fikk undervise i retorikk og grammatikk. Men han ba sine tilhengere om å ta etter de kristne i synet på dyder som velgjørenhet og barmhjertighet.
Religion
Julian var, som vanlig var i hæren, innviet i Mithras-kulten, som han også forsøkte å revitalisere. Som elev av nyplatonikeren Jamblikos var Julian generelt interessert i mysteriereligioner, som de eleusinske mysterier. I hans «Hymne til kong Helios» er solguden Helios identisk med Mithras, og også nyplatonismen kommer tydelig til uttrykk i hymnen. Han tok den kristne kirkes organisasjon som forbilde i sitt forsøk på å gjeninnføre romersk religion, men mislyktes. Dens prester var tjenestemenn som ikke nødvendigvis delte hans tro, men innså at embetet ga status.
Skriftene hans er delvis bevart og omfatter embetsbrev, private brev og epigramme, samt en del taler, deriblant lovtaler, et trøsteskrift og betraktninger om filosofi, religion og politikk, som alle vitner om hans omfattende kjennskap til klassisk kultur. Til de tapte verkene hans hører blant annet tre bøker «mot galileerne» (dvs. de kristne).
Et offisielt brev fra Julian inneholdt instruks til en hedensk offerprest i Lilleasia: «Prester skal holde seg borte alt som ikke er fromt og moralsk, og ikke lese utfordrende litteratur eller de gamle komediene, men bare filosofisk litteratur der gudene er forbilder for den høyeste dannelse, dvs. Pythagoras, Platon, Aristoteles og stoikere, for man skal ikke lytte til alle filosofer, men bare disse. Hymner til gudene skal prester kunne utenat...Presten skal også be hyppig til gudene både på egne og statens vegne, helst tre ganger om dagen, iallfall morgen og kveld. Presten skal ofre minst én gang i døgnet og holde seg til tempelet sitt, ikke sitte hjemme eller ferdes på torget, men ta seg av gudstjenesten og tenke over tilværelsens guddommelige mening. Sitt embete skal han gi videre til sin etterfølger. Ingen prest får gå på teater, pleie vennskap med musikanter eller vognstyrere fra sirkus, ingen danser eller skuespiller får han ta imot hjemme.» Den romerske religion hadde i løpet av noen generasjoner mistet mange tilhengere, og med sin synkretiske toleranse bekjempet den ikke rivaliserende religioner slik kristendommen gjorde. Julian utelukket kristne fra statlige embeter og forbød dem å være lærere. Når hedenske fanatikere drepte kristne og raserte kirker, unnlot han å straffe dem, mens han forviste biskop Athanasius av Alexandria fordi han hadde døpt flere overklassedamer. Men Athanasius trøstet sin menighet med de profetiske ord: «Dette er bare en liten sky som snart driver over.»
Julian kom bare til å regjere i cirka to år, men på denne korte regjeringstid utmerket han seg mer enn andre keisere hadde gjort på flere tiår. I begynnelsen av 363 dro han til Mesopotamia for å kjempe mot de persiske sasanidene, enda perserkongen hadde tilbudt en fredsavtale. Julians flåte seilte opp Tigris til persernes hovedstad Ktesifon, der han lot sine skip brenne, som for å avskjære sin egen retrett. På dette tilbaketoget ble han såret i siden av en pil i et lite sammenstøt mellom ryttere, og døde i løpet av natten. Det finnes flere versjoner av hans død. Både kristne og hedninger skal ha trodd på ryktet om at han ropte Nenikekas Galilaie («Du vant, galileer») da han døde.
I begravelsen, da det var tradisjon for at et teaterselskap drev ap med avdøde, skjemtet man med Julians ofringer, med blodige organer og innvoller som rekvisitter til demonstrasjon av keiserens forkjærlighet for å ofre til en aller annen hedensk gud.
Alt i alt var Julian en ansvarsfull og human keiser, og hans menneskekjærhet forhindret at han innledet blodige kristenforfølgelser. Hans egen religiøse overbevisning vakte bare begeistring blant sofistene og noen retorer.
↑Norwich, John Julius (1989). Byzantium: the early centuries. Knopf. s.83. ISBN978-0-394-53778-8. «Julius Constantius...Constantine had invited him, with his second wife and his young family, to take up residence in his new capital; and it was in Constantinople that his third son Julian was born, in May or June of the year 332. The baby's mother, Basilina, a Greek from Asia Minor, died a few weeks later...»
Polymnia Athanassiadi (1992). Julian. An Intellectual Biography. London: Routledge.
Emperor and Author. The Writings of Julian the Apostate. Swansea: Classical Press of Wales. 2012.
Joseph Bidez (1940). Julian der Abtrünnige. München: Callwey. «übersetzt von Hermann Rinn; älteres Standardwerk, mehrere Nachdrucke»
Jean Bouffartigue (1992). L’empereur Julien et la culture de son temps. Paris: Collection des Études Augustiniennes.
Glen Warren Bowersock (1997). Julian the Apostate. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press. «Nachdruck der Ausgabe Cambridge, Massachusetts 1978; knappe, aber gut lesbare und kritische Zusammenfassung der Regierungszeit Julians»
Robert Browning (1988). Kaiser Julian. Der abtrünnige römische Herrscher. München: Heyne. «übersetzt von Ulla Leippe»
Alexander Demandt (2007). Die Spätantike. Römische Geschichte von Diocletian bis Justinian 284–565 n. Chr. (2. utg.). München: C. H. Beck. s.119–136.
Thorsten Fleck (2008). Die Portraits Julianus Apostatas. Hamburg: Kovač.
Marion Giebel (2002). Kaiser Julian Apostata. Die Wiederkehr der alten Götter. Düsseldorf/Zürich: Artemis & Winkler. «nicht immer sehr kritische Biografie, die Julian teilweise einseitig positiv sieht, vgl. fachwissenschaftliche Rezension bei H-Soz-u-Kult»
David Hunt (1997). Julian. Cambridge: Cambridge University Press. s.44–77. «gut lesbarer Überblick»
Adolf Lippold (2001). Iulianus I. «informative Zusammenfassung»
Theresa Nesselrath (2013). Kaiser Julian und die Repaganisierung des Reiches. Konzept und Vorbilder. Münster: Aschendorff. «Überblick über Quellen und Forschungsstand, zugleich Dissertation, Universität Münster 2011; fachwissenschaftliche Rezension bei H-Soz-u-Kult und David Greenwood, in: The Journal of Ecclesiastical History 65 (2014), S. 881»
Klaus Rosen (2006). Julian. Kaiser, Gott und Christenhasser. Stuttgart: Klett-Cotta. «sehr gut lesbare, fundierte und aktuelle Gesamtdarstellung, in der auch ausführlich auf die Rezeptionsgeschichte eingegangen wird; vgl. fachwissenschaftliche Rezension bei H-Soz-u-Kult»
Klaus Rosen (1998). Julian in Antiochien oder „Wie eine Theorie in der Praxis scheitert“. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft. s.217–230.
Klaus Rosen (1997). Kaiser Julian auf dem Weg vom Christentum zum Heidentum. s.126–146.
Rowland Smith (1995). Julian’s gods. Religion and philosophy in the thought and action of Julian the Apostate. London: Routledge. «vor allem bezüglich des kulturellen Hintergrunds Julians von Bedeutung»
Tougher, Shaun (2007): Julian the Apostate, Edinburgh: Edinburgh University Press. ISBN 9780748618873.
