Maxentius

Bakgrunn

Han var sønn av keiser Maximian Herculius og vokste opp i vest, ble svigersønn av keiser Galerius, men ble holdt utenfor tronfølgen i 305 på grunn av strid med enten sin far eller svigerfaren.

En av fire keisere

Da Konstantius Klorus døde i 306, lot Maxentius seg utrope til keiser i vest, i konkurranse med Konstantin. Han fikk, kanskje ved press, Maximian til å støtte seg. Sammen med denne beseiret han og henrettet den utpekte nye keiseren Valerius Severus og lyktes i å avverge Galerius’ forsøk på invasjon.

I disse årene styrte Maxentius det sørvestlige Europa fra Roma, og overlot til Konstantin det som i dag er England og Frankrike. Hans strid med sin far utløste imidlertid nye kriger, og sistnevnte søkte da Konstantins hjelp, men ble tatt til fange og døde. I 312 kom det til et endelig oppgjør da Maxentius allierte seg med Maximinus Daza.

Konstantin invaderte Italia, og Maxentius forsøkte å stanse ham, men tapte slaget ved Pons Mulvius (den milviske bro) i oktober og druknet under flukten. Det var i dette slaget Konstantin skal ha hatt en visjon om et kors på himmelen sammen med bokstavene ΧΡ (de greske bokstavene khi og rho, de første bokstavene i Khristos, «Kristus») og frasen «Ved dette tegn skal du seire» (gresk: Εν Τουτω Νικα, latin: IN HOC SIGNO VINCES). Konstantin som ennå ikke var døpt, skal ha latt sine soldater bære symbolet på skjoldene sine. Slaget var således et vendepunkt på flere måter.

Biskop Eusebius av Cæsarea hevder i sin biografi om Konstantin at Maxentius grep til trolldom for å beholde makten; iblant ble gravide kvinner skåret opp, andre ganger nyfødte for å ta varsler av innvollene deres. Maxentius skal også ha tatt livet av løver og praktisert fæle kunster for å vekke demoner som kunne sikre ham seier i oppgjøret som nærmet seg. Eusebius hevdet at Maxentius forårsaket slik nød og sult i Roma som aldri før var sett. Slaget ved den milviske bro beskrev han som oppgjøret mellom kristendom og hedenskap, der Maxentius grep til «fæle magiske hjelpemidler» mens Konstantin ba Gud om hjelp, og fulgte opp med forbud mot å reise kultstatuer og å delta i spådomsritualer og ofringer.

Men Eusebius beskrev også Konstantins medkeiser Licinius (308–324) slik han beskrev Maxentius. Ifølge Eusebius hånet Licinius Konstantin fordi denne foretrakk å omgi seg med prester fremfor spåmenn, profeter, fortolkere av offerdyr, egyptiske giftblandere og trollmenn, som feilaktig forutsa en strålende seier for Licinus. Offentlig spådomskunst var imidlertid fortsatt lovlig, og bøndenes hedenske ritualer for å sikre avlingene og bekjempe sykdom, var uttrykkelig tillatt. Og det er neppe riktig å oppfatte Maxentius som en religiøs motpol til Konstantin, da han synes å ha vist stor toleranse overfor kristendommen.

Romulustemplet på Forum Romanum er oppkalt etter hans sønn Valerius Romulus, død rundt 309 og guddommeliggjort.