Junkanoo

Junkanoo (også Jonkonnu og John Canoe) er en festival som oppsto under perioden med afrikansk slaveri i de britiske koloniene i Amerika. I dag praktiseres den særlig på Bahamas, Jamaica og i Belize, og historisk også i Nord-Carolina og Miami, hvor det har vært betydelige bosetninger av mennesker fra Vestindia i perioden etter at slaveriet ble avskaffet. I dag finnes det betydelige variasjoner i hvordan festivalen fremføres og staves, men de felles elementene – maskerade (eller maskering), tromming, dans og opptog – består.

I mange områder markeres Junkanoo rundt juletider. Disse juleopptogene vises særlig frem på Jamaica. På Bahamas ble tradisjonen opprinnelig kalt Junkanoo, og det hevdes at den kan dateres tilbake til 1700-tallet. Der feires den året rundt. I Belize, hvor musikken har blitt en del av den bredere populærkulturen, er konkurranseresultatene gjenstand for stor interesse og sterke meningsutvekslinger. I delstaten Florida arrangeres Junkanoo-opptog i Miami i juni og i Key West i oktober, steder som har svarte befolkningsgrupper, blant annet mennesker med røtter i Karibia.

Opprinnelse

Festivalen antas å ha begynt på Bahamas. Dokumentasjon tyder imidlertid på at Junkanoo har sterke røtter på Jamaica, og at tradisjonen senere spredte seg til resten av Karibia allerede på 1700-tallet. Selv om feiringene har samme opphav, har de blitt tilpasset lokalt i de ulike landene og har med tiden utviklet seg til å bli noe forskjellige. Denne tradisjonen er en av de eldste dansefeiringene på Jamaica. I tillegg til å være en kulturell dans blant garifuna-folket i Belize og på flere øyer, utføres denne typen dans også på Bahamas under landets uavhengighetsdag og andre historiske høytidsdager.

Historisk fant Junkanoo-opptog sted blant svarte mennesker i det sørøstlige Nord-Carolina, og tradisjonen kan spores tilbake til jamaicanske røtter. Skikken hadde blant annet innslag der slaveeierne ble latterliggjort gjennom forkledninger, og den ble mindre utbredt etter at slaveriet ble avskaffet. Den siste kjente Junkanoo-feiringen i det sørlige USA fant sted i Wilmington i Nord-Carolina på slutten av 1880-tallet.

Dansene er koreografert til rytmen fra trommer laget av geiteskinn og kubjeller.

Etymologi

Opprinnelsen til ordet «Junkanoo» er omstridt. Teoriene omfatter at navnet kommer fra en folkehelt ved navn John Canoe, eller at det stammer fra det franske uttrykket gens inconnus («ukjente mennesker»), fordi deltakerne bruker masker. Varianter av navnet inkluderer jonkonnu, jankunu og jonkunnu.

Historie

Festivalen kan ha oppstått for flere hundre år siden, da slaver fra Afrika eller deres etterkommere på plantasjer på Jamaica feiret høytider som de fikk fri fra arbeidet rundt juletider. Dette ble gjort gjennom dans, musikk (tromming) og kostymer. Kostymene og trommingen som ble brukt i feiringene på Jamaica, viser sterke likheter med vestafrikanske maskedanser, blandet med europeisk kultur. Det finnes belegg for at denne jamaicanske tradisjonen sannsynligvis har røtter hos akan-folket. Det kan også finnes likheter med tre andre «grupper» av vestafrikanske festivaltradisjoner. Disse er:

• den årlige New Yam-festivalen til det hemmelige Mmo-selskapet blant iboerfolket
• Egungun-maskeradene blant jorubaene
• Homowo-yamfestivalen blant ga-folket

Tradisjonen fortsatte i land som Jamaica også etter at slaveriet ble avskaffet. Junkanoo utviklet seg fra en enkel tradisjon til et formelt og organisert opptog med intrikate kostymer, temabasert musikk og offisielle premier i ulike kategorier på Bahamas.

Douglas Chambers, professor i afrikanske studier ved University of Southern Mississippi, foreslår at tradisjonen kan ha igbo-opprinnelse, knyttet til iboerfolkets yamsguddom Njoku Ji og festlighetene rundt New Yam-festivalen. Chambers foreslår også en forbindelse til iboerfolkets maskeringstradisjon okonko i det sørlige Igboland. Denne tradisjonen omfatter blant annet maskerte personer med horn og andre maskerte figurer som minner om Junkanoo-maskene.

Det er også identifisert likheter med jorubaenes Egungun-festivaler. En akan-opprinnelse anses imidlertid som mer sannsynlig, ettersom feiringen av Fancy Dress Festivals/Masquerades finner sted på samme tid (juleuken, 25. desember–1. januar) i de sentrale og vestlige regionene av Ghana. I tillegg var John Canoe en virkelig eksisterende ahanta-høvding og akan-krigshelt som hersket over Axim i Ghana før 1720 – det samme året som John Canoe-festivalen ble etablert i Karibia. Jeroen Dewulf har påpekt at betegnelsen kan ha hatt en religiøs betydning og vært knyttet til akan-guden Nyankompong (med dagens skrivemåte), som i engelskspråklige kilder fra 1700-tallet var kjent som John Company.

Ifølge Edward Long, en jamaicansk slaveeier og historiker på 1700-tallet, ble John Canoe-festivalen skapt på Jamaica og i Karibia av slavebundne akan-folk som støttet mannen kjent som John Canoe. Canoe var en alliert soldat for tyskerne, men vendte seg senere mot dem til fordel for sitt eget ahanta-folk. Han allierte seg med ashanti, nzema, wassa og andre grupper i en allianse kalt Kotoko (et annet navn på asante-staten) for å ta området fra tyskerne og andre europeere.

Nyheten om seieren hans nådde Jamaica, og han har blitt feiret der siden julen 1708, da han for første gang beseiret prøyssiske styrker ved Axim. Tjue år senere ble festningen hans nedkjempet av nærliggende fante-styrker, støttet av britenes militære makt.

Ashanti-folk og andre krigsfanger fra Asante Kotoko ble sendt til Jamaica som krigsfanger. Selve festivalen inneholder motiver fra kamper som er typiske for akan-tradisjonen. De mange krigsmaskene og danseformasjonene til ahanta-folket ble en del av denne feiringen over hele verden, særlig i Karibia. De forseggjorte maskene og draktene ligner akan-folkets stridsutrustning med beskyttende amuletter, kjent som Batakari.

Beskrivelse

Junkanoo har hatt en fremtredende plass og blitt feiret i kolonier som Jamaica (under navnene Jankunu, Jonkonnu eller Jonkunnu), Bahamas (som Junkanoo) og Nord-Carolina. Historikeren Stephen Nissenbaum beskrev festivalen slik den ble gjennomført i Nord-Carolina på 1800-tallet:

I hovedsak besto den av en gruppe svarte menn – som regel unge – som kledde seg i forseggjorte og ofte bisarre kostymer. Hver gruppe ble ledet av en mann som var iført ulike former for antrekk: dyrehorn, forseggjorte filler, kvinneklær, hvitsminke (og en herreparykk!) eller ganske enkelt sitt «søndagsantrekk». Akkompagnert av musikk marsjerte gruppen langs veiene fra plantasje til plantasje og fra by til by, hvor de oppsøkte hvite mennesker og noen ganger til og med gikk inn i husene deres. Underveis fremførte mennene forseggjorte og (for hvite observatører) groteske danser som sannsynligvis hadde afrikansk opprinnelse. Som betaling for opptredenen krevde de alltid penger (lederen hadde vanligvis med seg «en liten skål eller blikkopp» til dette formålet), selv om whisky også kunne brukes som betaling.

Figurer

Tradisjonelt består Junkanoo av en gruppe maskerte deltakere med følgende figurer:

• Kongen og dronningen – fremtredende figurer som representerer europeiske kongelige. De bruker vanligvis forseggjorte kostymer med skinnende materialer og kroner.
• Pitchy Patchy – en sentral figur i jamaicansk Jonkonnu. Rollen er å holde orden på de maskerte deltakerne og tilskuerne rundt dem ved å svinge en kuskinnspisk. Pitchy Patchy fremstilles ofte i en drakt laget av fargerike, frynsede tøystykker.
• Belly Woman – en humoristisk figur med stor mage som representerer fruktbarhet og overflod. Belly Woman spilles vanligvis av en mann som fremstiller en gravid kvinne.
• Hestehodet – en figur som ofte opptrer iført en kostymeutforming med hestehode eller hodeskalle.
• Kuhodet – en figur som ofte bruker et kostyme med kuhode og lange horn, og som noen ganger opptrer på stylter.
• De røde indianerne / ville apasjeindianerne – vanlige figurer som fremstiller urfolk eller amerikanske urfolk. De bruker ofte perler, speil og fjær.
• Djevelen – en fremtredende figur som representerer ondskap i verden, og som har et skremmende og rampete utseende. Djevelens kostyme inkluderer en høygaffel og hale.
• Red-Set Girls – danserne som fungerer som støtte for de øvrige figurene. De bruker fargerike og prangende kjoler.
• Hodet med hus – en figur som ofte fremstilles som et hus eller en bygning båret på hodet av en deltaker. Figuren symboliserer håpet om en bedre fremtid.
• Bruden og brudgommen – figurer kledd som en typisk brud og brudgom.
• Jack in the Green – en mann dekket av grønt løvverk.
• Politibetjenten – en figur kledd i politiuniform.
• Krigeren – en figur kledd som en kriger, som noen ganger bærer et tresverd malt sølvfarget.

I populærkulturen

Junkanoo-opptoget har vært med i flere filmer, blant annet James Bond-filmen Operasjon Tordensky (der det feilaktig beskrives som en lokal festival av Mardi Gras-typen), After the Sunset og Haisommer – hevnen. Festivalen var også med i episoden «Calderone's Return (Part II)» i første sesong av TV-serien Miami Vice fra 1984, som foregår på den fiktive øya St. Andrews.

En sang med tittelen «Junkanoo Holiday (Fallin'-Flyin')» ble skrevet av Kenny Loggins og er med på albumet Keep the Fire fra 1979. Sangen kommer umiddelbart etter hiten «This Is It» på albumet. «This Is It» avsluttes med en uttoning som går direkte over i «Junkanoo Holiday (Fallin'-Flyin')», uten et fullstendig opphold mellom de to sangene.

I den trettende episoden av TV-programmet Top Chef: All-Stars, med tittelen «Fit for a King», deltok deltakerne i et Junkanoo-opptog, lærte om festivalens historie og konkurrerte om å lage den beste retten til Junkanoo-kongen.

Tilbakekomsten til Junkanoo etter koronapandemien ble kort omtalt i de to delene av episode 189 og 190 av Nicole Byer og Sasheer Zamatas podkast Best Friends, som dokumenterte reisen deres til Bahamas.

Galleri

• 
  Rush for Peace (Freeport, Bahamas, 2011)
• 
  Hoveddelen av et kostyme laget til Boxing Day-Junkanoo-paraden av Junkanoo-gruppen Fancy Dancers.
• 
  Noen Jonkunnu-figurer under Jamaica Carnival i Kingston.
• 
  Junkanoo-kostyme
• 
  Junkanoo-festivalen, Nassau 2005
• 
  Junkanoo-musiker 2005

Referanser

Litteratur

• Bethel, Clement (1992). Junkanoo: Festival of the Bahamas. Macmillan Caribbean. ISBN 0-333-55469-8. 
• Rommen, Timothy (1999). «Home Sweet Home: Junkanoo as National Discourse in the Bahamas». Black Music Research Journal. 19 (1): 71–92. JSTOR 779275. doi:10.2307/779275. 
• Wisdom, Keith Gordon (1985). Bahamian Junkanoo: An Act in a Modern Social Drama (PDF) (thesis). University of Georgia. 
• Wood, Vivian Nina Michelle (1995). Rushin' hard and runnin' hot: Experiencing the music of the Junkanoo Parade in Nassau, Bahamas (thesis). Indiana University. 

Eksterne lenker

• (en) Junkanoo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons