Klappelek

To unge menn demonstrerer «Bake kake søte».

Klappelek er en form for lek der to eller flere personer klapper i egne eller hverandres hender etter et fast rytmisk mønster, ofte samtidig som de synger eller framfører en regle. Klappeleker er en del av barns muntlige og kroppslige lekekultur og finnes i mange land.

Utførelse

Klappeleker utføres ofte av to personer som står eller sitter vendt mot hverandre. Klappemønsteret kan bestå av slag i egne hender, høyre eller venstre hånd mot partnerens håndflater, begge hender mot partnerens eller slag mot lår og andre kroppsdeler. Mønsteret gjentas gjerne i takt med en sang eller regle og kan bli raskere etter hvert.

Noen klappeleker følger én bestemt sang eller regle, mens samme klappemønster i andre tilfeller kan brukes til flere tekster. Tekstene kan være meningsbærende eller bestå av nonsensord og lydlek. Som annen muntlig barnekultur finnes både tekstene og bevegelsesmønstrene ofte i lokale og personlige varianter.

Klappeleker kan også utføres i grupper eller ring. I enkelte varianter beveger et klapp seg fra deltaker til deltaker, og leken kan få et konkurransepreg ved at den som bommer på rytmen eller treffes av et bestemt siste klapp, går ut.

To jenter fra Benin demonstrerer en klappelek:

Klappeleker i barnekulturen

Klappeleker kombinerer språk, rytme, bevegelse og sosialt samspill. De kan inngå i sangleker og regletradisjon og overføres mellom barn som en del av deres egen lekekultur.

I norsk tradisjon finnes blant annet klappelekene «Anne Liane» og «Min far han er barber». I «Min far han er barber» står to personer vendt mot hverandre og følger teksten med et fast mønster der de veksler mellom å klappe egne hender, partnerens høyre og venstre hånd, begge hendene og egne lår.

Klappeleker har også vært brukt i skolen som del av arbeid med rytme, sang og bevegelse. En rapport om uteskole nevner klappeleker som «Min far han er barber» sammen med danseleker, regler og rim som rytmiske uttrykksformer brukt av elever.

Utdanningsdirektoratet regner sangleker, rim og regler som en del av elevenes nære musikkultur og kulturarv, og framhever betydningen av å delta i felles rytmiske og musikalske aktiviteter.

Tradisjon og variasjon

Klappeleker er utbredt i mange deler av verden og tilhører i stor grad muntlig tradisjon. De samme lekene kan finnes i ulike områder med variasjoner i tekst, tempo og bevegelser. Enkelte regler eller sanger brukes både som klappelek og i andre lekeformer, for eksempel hoppetau.

Fordi lekene overføres muntlig mellom barn, kan tekstene endres betydelig over tid. Ord fra andre språk, nonsensord og feilhørte formuleringer kan bli bevart som en del av lokale varianter.

Klappeleker er også studert som en del av barns egen kultur og musikalske praksis. Den franske barndomsforskeren Julie Delalande beskriver dem som en praksis der barn tilegner seg, viderefører og omformer rytmiske og musikalske mønstre i samspill med andre barn.

For små barn

Enkle klappeleker kan også brukes mellom voksne og små barn. Den voksne kan hjelpe barnet med å klappe i egne hender eller mot den voksnes håndflater mens en sang eller regle framføres. Slike leker kan knytte sammen rytme, språk, motorikk og samspill.

Regler og sanger som «Bake kake søte» kan framføres på denne måten, selv om de også finnes i former uten et fast klappemønster.

Se også

Referanser

  1. 1 2 Oppedal Krafft, Henny (2004). «Sanger og regler». Lek og bevegelse (PDF). Statped Skriftserie. Oslo: Huseby kompetansesenter. s. 42. ISBN 82-7740-023-3.
  2. ↑ Arne N. Jordet (2003). «Uteskole – en didaktikk for helhetlig utvikling» (PDF). Besøkt 2. november 2026.
  3. ↑ «Sangleker, rim og regler». Utdanningsdirektoratet. Besøkt 2. november 2026.
  4. ↑ Julie Delalande (2018). Les jeux de tape-mains : l'engagement des enfants dans une pratique musicale inventive. Cahiers d'ethnomusicologie.

Eksterne lenker

Autoritetsdata