«Klosterprozesse» (Klosterprosesser), eller, i det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiets språkbruk, «Sittlichkeitsprozesse gegen Ordensangehörige und Priester» (Rettssaker om offentlig anstendighet mot medlemmer av klosterordener og prester), omfattet en rekke straffesaker igangsatt av Nazi-Tyskland mot prester, munker og lekfolk i den katolske kirke og den tyske ungdomsbevegelsen «Bündische Jugend». Anklagene omfattet propaganda for homoseksualitet, samt pederasti, pedofili og generell barnemishandling.
Den første av disse rettssakene ble igangsatt i 1935, men toppen kom i 1938 med en veritabel bølge av antireligiøs forfølgelse, da tusenvis av prester og medlemmer av forskjellige religiøse ordener ble arrestert og dømt i flere offentlige rettssaker.
Adolf Hitler og nasjonalsosialistene hevdet det samme sannhetsgehalt for sitt «verdenssyn», som de også kunne forstå som en politisk religion, som kristendommen gjør om sitt. Nazistene så derfor på begge de store kirkene i Tyskland som alvorlige ideologiske motstandere.
På grunn av sin tradisjonelle lojalitet til staten ga imidlertid de protestantiske regionale kirkene langt mindre motstand mot Gleichschaltung (koordinering) fra nazistaten enn den katolske kirke, som så på seg selv som overnasjonal. Videre forble NSDAPs suksesser i overveiende katolske områder betydelig lavere enn i overveiende protestantiske regioner helt frem til og inklusive Riksdagsvalget i mars 1933. Mens NSDAP fikk rundt 50 prosent av stemmene i Øst-Preussen, Pommern og Schleswig-Holstein allerede i juli 1932, fikk det bare 15 til 25 prosent i katolske høyborger som Rhinprovinsen, Westfalen og Bayern. Denkatolske kirke og de politiske katolske partiene, Zentrum og Bayrisches Volkspartei (BVP), samarbeidet noen ganger med nasjonalsosialistene eller forsøkte å komme til en forståelse med dem, men den bindende kraften i det katolske miljøet forble sterkere enn de politiske ideologiene på både høyre- og venstresiden langt inn i nazitiden. Hitler selv uttalte i 1941 at Det katolske Zentrum hadde forvoldet ham flere problemer før og etter maktovertakelsen enn sosialdemokrater, kommunister eller liberale.
Etter å ha konsolidert sitt regime, startet Hitler og propagandaminister Joseph Goebbels kampen mot den katolske kirke. De fokuserte på faktiske eller oppdiktede seksuelle overgrep begått av individuelle katolske prester og medlemmer av religiøse ordener for å moralsk diskreditere kirken som helhet og redusere dens innflytelse på befolkningen. Forundersøkelsene, som startet i april 1935, konsentrerte seg opprinnelig om Rhinlandet. I Koblenz, hovedstaden i den prøyssiske Rhinprovinsen, opprettet Rikets justisdepartement et spesielt statsadvokatembete dedikert utelukkende til seksuelle overgrep begått av katolske prester. Dette traff kirken på et sårbart punkt, ettersom de sensasjonspregede og propagandistiske rapportene om saken, initiert av Goebbels, vanligvis inneholdt en kjerne av sannhet.
Etterforskningen startet i april 1935, først innenfor institusjoner som tilhørte Fransiskanerbrødrene av Det hellige kors (kjent som Waldbreitbach-brødrene), en kongregasjon av lekbrødre som ga hjelp til mennesker med funksjonsnedsettelser og psykiske lidelser, vedlikeholdt sykehus og barnehjem, samt ga hjemmesykepleie til ulike typer pasienter. Etterforskningen ble iverksatt for å avgjøre forbrytelsen beskrevet i straffelovens paragraf 175, nemlig «uanstendighet mellom menn», med andre ord, forbrytelsen «homoseksuelle handlinger».
I tillegg til den offisielle aktor begynte Gestapo også flittig å studere saken og søke etter ledetråder og bevis med sin spesielle Sonderkommando. Sistnevnte, selv om de lovlig opererte under status og i egenskap av «assisterende offentlige aktorer», hadde langt mer personell, etterforskningsteknikker og kapasiteter enn aktoratet, og tvang dermed i økende grad inn i den ansvarlige ledelsen og retningen av den pågående saksgangen.
Retningen som skulle tas var tydelig enstemmig: de støttet legitimiteten av jurisdiksjon over rettssaken, ettersom anklagen falt innenfor et spesifikt område for det politiske politi. Dette ble betrodd Rikets sentralkontor for kampen mot homoseksualitet og abort. Etterforskningen førte snart også til økonomiske implikasjoner, der pengeoverføringer til utlandet fra ulike religiøse samfunn tilknyttet «Brødrene i Waldbreitbach» ble bevist – dømt som ulovlige; saken spredte seg dermed som ild i tørt gress.
I juni utvidet rettsmyndighetene handlingsområdet betydelig, inkluderende både ordensgeistlighet og sekulæregeistlighet, etter den enda mer straffende reformen av paragraf 175, som nå inkluderte i forbrytelsen homoseksualitet ikke bare alt som objektivt forårsaket offentlig skade på anstendighet, men også, mer subjektivt, alt som kunne være ment å vekke lystfylt sensualitet mellom to eller flere menn. Dermed startet jakten på påståtte overgrep begått av prester mot barn på barnehjem, sykehus, skoler og andre boinstitusjoner som var betrodd dem.
Bevisene mot de anklagede ble samlet inn og presentert under høringene som ble holdt i provinsdomstolene i Bonn og Koblenz. Rettssaken ble midlertidig suspendert under sommer-OL, et arrangement som ble holdt i Berlin i august 1936. Ved utgangen av 1937 hadde spesialanklageren i Koblenz fullført sine etterforskninger og samlet inn detaljerte bevis i 2.500 saker knyttet til forbrytelsen som anklagen gikk ut på. De fleste av disse ble avvist under selve etterforskningen som grunnløse, fakta som ikke utgjorde en forbrytelse, eller andre som var underlagt foreldelsesfrist eller amnesti. Et par uklare saker ble først avsluttet år senere.
Etter at etterforskningen av nye fakta ble avbrutt, tilsynelatende uten noen åpenbar grunn, ble omtrent 250 straffesaker åpnet av de 2.500 som ble samlet inn. Av disse endte 40 med frifinnelse eller henleggelse på grunn av mangel på pålitelige bevis, 64 med tilståelser av skyld fra prester og 170 fra medlemmer av religiøse ordener. De fleste straffene var ett til to års fengsel. Rettssakene ble ikke ført for nazistenes spesialdomstoler, «NS-Sondergerichten», men for vanlige provinsielle domstoler; dommene som ble avsagt, fra et juridisk synspunkt, ble ansett som helt i tråd med det eksisterende rettssystem.
I mellomtiden, på bispekonferansen i Fulda i august 1936, hadde det tyske episkoopat offisielt og offentlig erklært at kirken ikke protesterte mot Koblenz-prosessene, men avviste bestemt nazistenes ledsagende propaganda generelt.
Domfellelser for homoseksuelle handlinger konsentrerte seg rundt et lite antall lekkongregasjoner: 54 Waldbreitenbach-brødre, 46 Aachen- cellitter av alexianerbrødre som var bosatte i Köln, 22 medlemmer av lekkongregasjonen Barmhjertighetsbrødrene, 16 cellittbrødre bosatte i Neuss, og til slutt 12 andre Barmhjertighetsbrødre bosatte i Trier.
Fangene ble også stort sett dømt etter kirkeretten, med utvisning av 35 Waldbreitenbach-brødre og oppløsning av kongregasjonen i 1937 etter ordre fra biskopen av bispedømmet Trier. I noen tilfeller ble den dømte, etter å ha sonet straffen, ytterligere tiltalt av Gestapo, satt i varetekt, deretter i forebyggende varetekt og til slutt sendt til en konsentrasjonsleir. Også frikjente kunne oppleve slik «etterbehandling»-
I sin encyklika fra mars 1937 med tittelen Mit brennender Sorge fordømte pave Pius XI avvikene mellom tro og levned hos noen medlemmer av kirken og det kristne fellesskap generelt, og protesterte mot bruken av én enkelt prosedyrehandling for å oppdrive en voldsom antiklerikal propaganda. Noen trykkeriansvarlige ble arrestert for å ha trykket encyklikaen på Det tredje rikes jord; det ble også tatt rettslige skritt mot personer som hadde klart å distribuere den pavelige teksten,[8] og det var forbudt å snakke om den offentlig. De som prøvde å gjøre det, som pater Rupert Mayer, et medlem av jesuittordenen, ble gjentatte ganger dømt til fengsel i forskjellige konsentrasjonsleirer.
SS-myndigheten og politisjefen i Düsseldorf, Fritz Weitzel, publiserte en rekke ærekrenkende artikler i avisen «Rheinischen Landeszeitung» rettet mot katolske prester, jesuitter og fransiskanere, samt medlemmer av pallottinerne' og andre. Alle ble offentlig fordømt for å huse uforbederlige homoseksuelle, distribuere subversive tekster, begå uanstendighet, forræderi og så videre.
Den 28. mars 1937 ble en tale av Joseph Goebbels holdt på radioen og publisert dagen etter i alle aviser i Riket. Ifølge den mektige propagandaministeren hadde tusenvis av geistlige «moralsk ødelagt på en planlagt og overlagt måte et enormt antall barn og syke mennesker»;i Goebbels beskrev geistlige som «brutale og skruppelløse overtredere/voldtektsforbrytere mot forsvarsløse barn», og krevde at «denne seksuelle pest måtte fjernes og kveles i fødselen». Han var til slutt takknemlig og glad for at Føreren i stedet var «en anerkjent beskytter av den tyske ungdommen (gjennom Hitlerjugend) mot korrumpererne og forgifterne av den nasjonale sjel.»