Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. |
I makroøkonomisk teori refererer likviditetspreferanse til etterspørselen etter penger, som betraktes som likviditet. Konseptet ble først utviklet av John Maynard Keynes, i hans bok «Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger» (1936) for å forklare rentefastsettelsen med tilbud og etterspørsel etter penger. Etterspørselen etter penger som aktiva ble teoretisert til å avhenge av tapt renteinntekt ved ikke å holde obligasjoner (her kan begrepet «obligasjoner» også forstås som aksjer og andre mindre likvide aktiva, samt statsobligasjoner). Renter, hevder han, kan ikke være en belønning for å lagre penger. Hvis en person hamstrer sine sparepenger i kontanter, for eksempel i madrassen, får han ingen renter, selv om han har avstått fra å konsumere en del av sin inntekt. I stedet for en belønning for lagring, er renter, i Keynesiansk analyse, en belønning for å gi avkall på likviditet. Ifølge Keynes er penger er det mest likvide aktiva. Likviditet er en egenskap ved alle aktiva. Jo raskere et aktiva kan omgjøres til penger, jo mer likvid sies det å være.
Ifølge Keynes er etterspørselen etter likviditet bestemt av tre motiver:
Likviditetpreferansen kan fremstilles grafisk som en kurve for pengeetterspørselen ved forskjellige rentenivåer. Pengemengden sammen med likviditetpreferansekurven virker i teorien sammen for å bestemme den rentesats som gir balanse mellom etterspurt pengemengde og tilbudt pengemengde (se IS/LM-modellen).
En stor rival til likviditetpreferanseteorien for rentesetting er tidspreferanseteorien, som likviditetpreferanseteorien faktisk opprinnelig var et svar til. Banebrytende arbeid i preferanseteori ble gjort av Irving Fisher.[trenger referanse]
I Man, Economy and State (1962), hevder Murray Rothbard at likviditetspreferanseteorien for rentesetting lider av en feilslutning av gjensidig vilje. Keynes påstår at renten bestemmes av likviditetspreferanse. I praksis behandler Keynes derimot renten som avgjørende for likviditetspreferansen. Rothbard fastlår at «Keynesianere benhandler derfor renten, ikke som de tror de gjør — som bestemt av likviditetspreferanse — men heller som en slags mystisk og uforklarlig kraft som påvirker de andre elementene i det økonomiske systemet».
Kritikk utgår også fra Post-Keynesianske økonomer, for eksempel circuitisten Alain Parguez, professor i økonomi ved Universitetet i Besançon, som «avviser keynesiansk likviditetspreferanseteori ... men bare fordi det mangler et fornuftig empirisk grunnlag i en ekte pengeøkonomi».
|kapittel= ignorert (hjelp)