Linde Hagerup (født 1968) er en norsk forfatter som debuterte i 1999 med en samling korttekster, og siden har skrevet bøker for barn, ungdom og voksne. Hun vokste opp på Rykkinn i Bærum.
Etter debuten med Og det skal vare så lenge i 1999 har Linde Hagerup gitt ut skjønnlitteratur for både barn, ungdom og voksne. Hun har blant annet forfattet en trilogi som tar utgangspunkt i oppveksten på Rykkinn i 1980-årene. (Ingen som røyker hopper strikk (2009), Get used to it (2010) og Var det det det var (2012). Disse tre bøkene er siden blitt samlet som én bok under tittelen Jesus er gravid - og andre sannheter fra Rykkinn.
I barneboken En bror for mye (2016) tar hun for seg død og store forandringer i familiestrukturer sett fra et barns perspektiv. I et intervju uttalte hun i den forbindelse at boken ble skrevet etter at hennes nære venninne Torunn Borge brått døde.
Bibliografi
1999: Og det skal vare så lenge (kortprosa), Oktober forlag
2007: Ikke sant (roman), Cappelen Damm – solgt til Nederland
2012: Var det det det var (ungdomsbok), Cappelen Damm
2016: En bror for mye (roman for barn), Cappelen Damm
Referanser
↑«Linde Hagerup». Cappelen forlag: Forfatterkatalogen. 2016. Besøkt 7. februar 2017.
↑«Forfatter Linde Hagerup. Bøker, lydbøker, biografi og bilder | Cappelen Damm forlag». www.cappelendamm.no (på norsk). Besøkt 7. februar 2017. «Sytten år gammel kom Linde inn på Skrivekunstakademiet i Bergen som en av de yngste noen sinne. Senere jobbet hun i mange år med teateradministrasjon, og hun har også jobbet ti år som medredaktør i det litterære tidsskriftet Vagant.»
↑Østgaard, Anne (20. november 2016). «Linde Hagerup: - Barn har ikke tid til å lese bøker som ikke virker. - Barn & unge». Barn & unge. Besøkt 7. februar 2017. «Nå er det sånn at jeg alltid skriver i 1. person entall. Det er altså et «jeg» som forteller. Slik ble det også denne gangen. Det betyr at jeg måtte skrive fra inne i hodet til en jente på ni år. En jente som heter Sara. Jeg skulle bare se det hun så. Jeg skulle fortelle det med hennes ord. Uansett hva hun tenkte og følte så hadde hun lov til det. Jeg moraliserte aldri, og jeg stoppet henne ikke. Og det kan jo se hardt ut at hun er så rasende på denne lille gutten som kommer inn i livet deres. At hun hater ham sånn. Hvordan kan man hate en gutt på fem år som akkurat har mistet moren sin? Men hun greier ikke å se det slik. Hun ser bare alt som blir ødelagt i hennes eget liv. Hun må få lov til det. For de følelsene fins jo også. De stygge, feile, jævlige følelsene fins, og når man er ni år i en sånn situasjon, så tror jeg egentlig ikke det er noe sted å gå med dem. De er forbudt. Sara vet også det,- egentlig. Det er derfor hun gjør som hun gjør. For hun løser det jo.»