| Link Wray | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Fred Lincoln Wray, Jr. 2. mai 1929  Dunn | ||
| Død | 5. nov. 2005 (76 år) København | ||
| Beskjeftigelse | Gitarist, komponist, sanger, plateartist, sangtekstforfatter, string player, musiker | ||
| Ektefelle(r) | Elizabeth Canady Wray Katherine Tidwell Wray Sharon Wray Olive Wray | ||
| Far | Fred Lincoln Wray, Sr. | ||
| Mor | Lillian M. Wray | ||
| Søsken | Lucky Wray Doug Wray | ||
| Barn | 8 oppføringer
Elizabeth Wray
Fred Lincoln Wray III Link Elvis Wray Mona Kay Wray Belinda Wray Rhonda Wray Shayne West Wray Charlotte Wray | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Medlem av | Link Wray & His Ray Men | ||
| Utmerkelser | Rock and Roll Hall of Fame (2023) | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Artistnavn | Link Wray | ||
| Sjanger | Rock and roll | ||
| Instrument | Gitar, vokal | ||
| Stemmetype | Baryton | ||
| Aktive år | 1956– | ||
| Plateselskap | Epic Records, Apex | ||
| Nettsted | http://www.linkwray.com/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
Fred Lincoln «Link» Wray jr. (født 2. mai 1929 i Dunn, Nord-Carolina i USA, død 5. november 2005 i København i Danmark) var en amerikansk musiker og gitarist. Han ulike gitarstil har preget både heavy metal og punke-sjangrene. Han ble kjent gjennom sin instrumentalnummer «Rumble» fra 1958, hvor han var en pioner gjennom å utnytte feedback fra gitar og elektriske forstyrrelser. Både en uvante sounden og tittelen gjorde at han ble boikottet av en rekke radiostasjoner, noe som er temmelig sjelden for en instrumentalist.
Link Wray vokste i hovedsak opp i Arizona. Da han var rundt åtte år hørte han for første gang en slidegitar med en svart musiker kalt Hambone . Familien flyttet senere til Accokeek i Maryland, en forstad til Washington, DC. De siste årene av sitt liv levde han med hustruen Olive i Danmark.
Wray tjenestegjorde i Koreakrigen, hvor han pådro seg tuberkulose og mistet en lunge. Dette gjorde at han ikke kunne synge, og konsentrerte seg derfor om instumentalstykker.
Wray hadde spilt countrymusikk og western swing med brødrene Doug og Vernon Wray i en rekke år før de hadde en spillejobb på spillestedet Milt Grant's House Party. De spilte for en rekke artister, fra Fats Domino til Ricky Nelson. Gjennom dette kom de en kveld opp med en kraftfull blues instrumental «Rumble», som de da kalte «Oddball». Denne nummeret ble straks veldig populært blant publikum, som forlangte å få den hele fire ganger samme kveld.
Dermed ble dette nummeret kjent også for plateprodusenten Archie Bleyer i Cadence Records, som hatet den, særlig etter at Wray slo hull i gitarhøyttalerne for å få det til å ligne mer live-versjonen. Bleyers datter, imidlertid like nummeret og ga den nytt navn fordi den minnet henne om West Side Story. Den ble en stor hit, også utenfor USA, hvor den blant andre skal ha inspirert grupper som blant andre Yardbirds og The Who. Sistnevntes Pete Townshend skrev denne notisen på et av Wrays album fra 1974:
«He is the king; if it hadn't been for Link Wray and 'Rumble,' I would have never picked up a guitar.»
Gruppen hadde en rekke hard-rocking instrumental hits på slutten av 1950-tallet og tidlig 1960-tallet, blant dem «Rawhide», «Ace of Spades» og «Jack the Ripper», den siste oppkalt etter en «dirty boogie»-dans som var populær i Baltimore på den tiden.
Wrays karriere har vært noe opp og ned siden den gang, med perioder hvor han har trukket seg tilbake for så å komme fram i lyset igjen, særlig i Europa.
Musikken hans er blitt brukt i en rekke filmer, blant annet:
- Desperado av Robert Rodriguez
- Independence Day av Roland Emmerich
- 12 Monkeys av Terry Gilliam
- Blow med Johnny Depp
- Pink Flamingos av John Waters
I Quentin Tarantinos film Pulp Fiction kan hans musikk høres sammen med annen musikk av Dick Dale.
Link Wray hadde indiansk opprinnelse fra stammen Shawnee. Tre av sine numre har navn etter amerikanske urfolk: «Shawnee», «Apache» og «Comanche».
Både Jeff Beck, Jimi Hendrix, Marc Bolan, Neil Young og Bob Dylan har alle fremhevet Wrays påvirkning og innflytelse på deres arbeid.