| Louis Vierne | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. okt. 1870 Poitiers | ||
| Død | 2. juni 1937 (66 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, organist, musikkpedagog, arrangør | ||
| Utdannet ved | Conservatoire de Paris Institut National des Jeunes Aveugles | ||
| Søsken | René Vierne | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Cimetière du Montparnasse | ||
| Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen | ||
Louis Victor Jules Vierne (født 8. oktober 1870 i Poitiers i Frankrike, død 2. juni 1937 i Paris) var en fransk organist og komponist.
Louis Vierne og hans bror René Vierne (1878–1918) var sønner av journalisten Henri Vierne.
Louis Vierne ble født med en alvorlig synssvekkelse. I 1873 flyttet familien til Paris, der Louis' onkel Charles Colin oppdaget hans musikalske begavelse og oppmuntret ham til å lære å spille klaver. Ved syv års alder hadde Louis fått et tilstrekkelig syn til å kunne orientere seg i dagliglivet og lese forstørret skrift.
Louis Vierne begynte sin musikalske karriere under César Franck og Charles-Marie Widor ved musikkonservatoriet i Paris, der han vant en førstepris for orgelspill. I 1892 ble Vierne Widors assistent ved kirken Saint Sulpice. I 1900 ble han utnevnt til organist ved Paris' katedral Notre-Dame, en stilling han hadde inntil sin død – han døde faktisk av et slag han fikk mens han satt på orgelkrakken.
Vierne var også en fremragende utøvende kunstner og pedagog. Han reiste på mange turnéer rundt om i Europa og opptrådte i 1927 også i USA. Han underviste ved kirkens Schola Cantorum fram til 1912, og ledsaget også musikere som Marcel Dupré og Nadia Boulanger ved Paris-konservatoriet.
Blant hans øvrige elever kan nevnes Augustin Barié, Edward Shippen Barnes, Lili Boulanger, André Fleury, Isadore Freed, Henri Gagnebin, Gaston Litaize, Édouard Mignan, Émile Poillot, Adrien Rougier, Alexander Schreiner og Georges-Émile Tanguay.
Viernes komposisjoner er teknisk krevende, og vanskelighetsgraden bare tiltar i hans senere symfoniske verk. Hans registreringer utforsker hele det uttrykk som er tilgjengelig på de store symfoniske Cavaillé-Coll-orgeler. Hans seks orgelsymfonier representerer den franske symfoniske stils høydepunkt.