Marin restaurering (eller naturrestaurering i sjø) er tiltak som gjenoppretter eller forbedrer tilstanden i marine økosystemer som er skadet av menneskelig påvirkning.[trenger referanse] Havet dekker størstedelen av planeten og er livsgrunnlag for et stort artsmangfold, inkludert alger som står for en stor del av oksygenproduksjonen på jorda. Marine økosystemer er i dag under press fra forurensning, havforsuring, tap av naturtyper og tap av arter, i tillegg til andre menneskeskapte påvirkninger. Flere aktører arbeider for å motvirke dette.
I norsk forvaltning brukes naturrestaurering som overordnet begrep – tiltak som handler om å fjerne de negative påvirkningsfaktorene, ofte på regionalt eller nasjonalt nivå. Aktiv reetablering av enkeltarter, som ålegras, sukkertare og blåskjell, er én form for restaurering. Et sentralt prinsipp er at slik reetablering har begrenset effekt dersom man ikke først fjerner årsaken til at naturtypen forsvant.
Miljødirektoratet og Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har utviklet kunnskapsgrunnlag og en praktisk veileder for marin restaurering, særlig rettet mot Oslofjorden. Veilederen beskriver de ulike delene av et restaureringsprosjekt: målsetting, kartlegging, planlegging og regelverk, pilotarbeid, gjennomføring og etterarbeid. Fordi mange metoder fortsatt er under utvikling, anbefales det å gjennomføre pilotprosjekter for å teste metodene og dokumentere resultatene før fullskala tiltak settes i gang.
Tilnærmingen til marin restaurering varierer mellom land. I Norge skilles det ofte mellom to hovedtilnærminger. Den ene er passiv restaurering, der man fjerner eller reduserer de menneskeskapte påvirkningene som forårsaket skaden, og lar økosystemet komme seg på egen hånd. Den andre er aktiv restaurering, der man i tillegg griper inn for å gi økosystemet et dytt i riktig retning, for eksempel ved å plante ut habitatbyggende arter eller fjerne arter som hindrer gjenvekst. Norsk forvaltning anbefaler at man først skaffer oversikt over og kontroll på de negative påvirkningene – som forurensning, fremmede arter, marin forsøpling, fysiske inngrep og tapte fiskeredskaper – før aktive tiltak vurderes.
I mange tilfeller vil naturen restituere seg selv dersom årsaken til skaden fjernes eller reduseres. Aktuelle tiltak er opprydding av marin forsøpling og tapte fiskeredskaper (spøkelsesfiske), fjerning av miljøgifter fra sjøbunnen, tilbakeføring av fysisk endret bunn, og reduksjon av tilførsler og belastende ferdsel. Når miljøgifter fjernes fra økosystemet, blir sjøbunnen renere, og planter, fisk, skalldyr, sjøfugl og sjøpattedyr trives bedre.
Langs deler av norskekysten har kråkeboller beitet ned store områder med tareskog og etterlatt såkalte kråkebolleørkener. Den best dokumenterte metoden for å få tareskogen tilbake er å fjerne kråkebollene, hvorpå tareskogen reetablerer seg uten at det er nødvendig med utplanting eller utsåing. I Porsangerfjorden i Finnmark fjernet Norsk institutt for vannforskning og Havforskningsinstituttet om lag 21 millioner kråkeboller over 70 hektar ved hjelp av cirka 200 tonn brent kalk, og tareskogen kom tilbake allerede første år. På mindre skala kan kråkeboller fjernes manuelt ved hamring eller plukking, eller høstes som ressurs til mat og andre produkter.
For å hindre at kråkebollene blomstrer opp på nytt og beiter ned den restaurerte skogen, kreves langsiktig kontroll. Sentrale virkemidler er å bygge opp bestander av naturlige predatorer, som taskekrabbe og gråsteinbit, å velge områder med lav rekruttering av kråkeboller, og å restaurere tilstrekkelig store arealer. I Porsangerfjorden bidro også den fremmede arten kongekrabbe til at tareskogen kom tilbake over et stort område.
Ålegrasenger er viktige naturtyper med høyt biologisk mangfold, men er mange steder redusert eller tapt. Aktiv restaurering skjer ved å transplantere ålegrasskudd eller -frø til egnede områder. I et pilotprosjekt i Oslofjorden har NIVA siden 2022 plantet flere tusen ålegrasplanter. Forsøk i flere nordeuropeiske land har testet bruk av blåskjell som hjelpemiddel; blåskjellet er en ingeniørart som endrer og stabiliserer miljøet rundt seg og kan bedre vekst og overlevelse hos utplantet ålegras.
Utplanting av habitatbyggende skjellarter inngår i flere restaureringsprosjekter. Flatøsters og blåskjell danner biogene strukturer som gir skjul og leveområder for andre arter, og brukes både som mål i seg selv og som verktøy for å restaurere andre naturtyper.
Det finnes per 2026 ingen egen lov som regulerer marin restaurering i Norge. Restaureringstiltak styres i stedet gjennom flere sektorlover og gjennom tilskuddsordninger, mens det rettslige grunnlaget for systematisk restaurering fortsatt er under avklaring.[trenger referanse]
I EU vedtok Rådet forordningen om naturrestaurering (forordning (EU) 2024/1991) 17. juni 2024, og den trådte i kraft 18. august 2024. Forordningen er rettslig bindende og pålegger medlemslandene å sette i verk restaureringstiltak som samlet dekker minst 20 prosent av forringede land- og havarealer innen 2030, og å bringe alle økosystemer med restaureringsbehov i god tilstand innen 2050. Hvert medlemsland skal utarbeide en nasjonal restaureringsplan; blant annet Sverige og Danmark skulle levere utkast til EU-kommisjonen innen 1. september 2026. Forpliktelsene om marine økosystemer ligger særlig i forordningens artikkel 5 og 18.
Hvorvidt forordningen blir gjeldende i Norge gjennom EØS-avtalen, er ikke endelig avklart. EU merket opprinnelig regelverket som EØS-relevant. Klima- og miljødepartementet har på sin side vurdert at rettsakten faller utenfor EØS-avtalens saklige virkeområde og dermed ikke er EØS-relevant. Departementet viser til at naturforvaltning som hovedregel ikke er omfattet av EØS-avtalen, med unntak av vanndirektivet, og at de marine bestemmelsene viser til havstrategidirektivet, som ikke er innlemmet i avtalen. EØS/EFTA-statene gjør uansett en selvstendig vurdering av EØS-relevansspørsmålet. Norge er likevel bundet av globale mål for naturrestaurering gjennom Konvensjonen om biologisk mangfold og naturavtalen (Kunming-Montreal-rammeverket), som blant annet setter mål om effektiv restaurering av minst 30 prosent av forringede økosystemer innen 2030.
I fravær av et eget restaureringsregelverk reguleres marine restaureringstiltak i praksis gjennom eksisterende lovverk, blant annet naturmangfoldloven, vannforskriften (som gjennomfører vanndirektivet i norsk rett), forurensningsloven og plan- og bygningsloven. Konkrete tiltak kan kreve tillatelser etter disse lovene, og Miljødirektoratets veileder for restaurering i Oslofjorden omtaler kartlegging av relevant regelverk som en egen del av et restaureringsprosjekt. Statlig styring skjer i hovedsak gjennom Miljødirektoratets tilskuddsordninger, der kommuner, fylkeskommuner, organisasjoner og privatpersoner kan søke om midler til restaureringstiltak utenfor verneområder.
Marin restaurering i Norge involverer forskningsinstitusjoner, forvaltning, universiteter og en voksende gruppe nærings- og frivillige aktører.[trenger referanse]
Forskningen ledes i stor grad av Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og Havforskningsinstituttet (HI), som blant annet står bak det storskala tareskogprosjektet i Porsangerfjorden. NIVA leder også, sammen med SINTEF Ocean, et nasjonalt forskningssenter for bærekraftig forvaltning av havareal, der restaurering er et sentralt tema. Akvaplan-niva og Norsk institutt for naturforskning (NINA) bidrar i flere prosjekter.
Flere universiteter bidrar til kunnskapsgrunnlaget gjennom marin forskning og utdanning, blant andre Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Universitetet i Tromsø.
Innen frivillig sektor og næringsliv finnes samarbeidsplattformer som NoMaRe – etablert av Miljøstiftelsen Bellona, Tarevoktere, Urchinomics og IFF – og Bellonas Senter for Marin Restaurering i Lofoten. Selskaper som Urchinomics arbeider kommersielt med fjerning og foredling av kråkeboller som ledd i tareskogrestaurering.