| Mary Astell | |||
|---|---|---|---|
Tittelsiden fra tredje utgave av A Serious Proposal | |||
| Født | 12. nov. 1666 Newcastle upon Tyne | ||
| Død | 11. mai 1731 London | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, filosof, kvinnesaksforkjemper | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Storbritannia | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Periode | 1700-tallet | ||
Mary Astell (født 12. november 1666, død 11. mai 1731) var en engelsk filosof, tidlig feministisk forfatter og retoriker. Hun gjorde seg til talskvinne for like muligheter for kvinner som menn til utdannelse; derav har hun fått betegnelsen «den første engelske feminist». I Some Reflections on Marriage («Noen refleksjoner om ekteskap», 1700) spurte hun: «Hvis alle menn er født frie, hvordan kan det være at alle kvinner er født som slaver?»
Astells verker argumenterer for den grunnleggende intellektuelle likestillingen mellom menn og kvinner. Hennes filosofiske skrifter antas å ha påvirket påfølgende generasjoner av utdannede kvinner, herunder også den litterære gruppen kjent som Blåstrømpene, hvis diskusjoner om litteratur, vitenskap og filosofi jevnlig fokuserte på spørsmål knyttet til kvinners utdanning og likestilling. Astell, som aldri giftet seg, de fleste av hennes nære personlige forhold var til kvinner. Tidlig på 1700-tallet trakk hun seg tilbake fra det offentlige liv og viet seg til å planlegge og drive en veldedig jenteskole. Astell så på seg selv som selvhjulpen og var stolt av å fremme sitt oppdrag med å redde sitt kjønn fra undertrykkelse.
Det er få opptegnelser fra Mary Astells liv som har overlevd. Som hennes biograf Ruth Perry har uttalt: «Som kvinne hadde hun lite eller ingen å gjøre med handel, politikk eller jus. Hun ble født, hun døde; hun eide et lite hus i noen år; hun hadde en bankkonto; hun hjalp til med å åpne en veldedig skole i Chelsea: det er disse faktae som de offentlige oppføringene kan gi.» Selv om Perry avdekket brev og manuskriptfragmenter, bemerket hun at hvis Astell ikke hadde skrevet til velstående aristokrater som hadde råd til å arve hele eiendommer, ville svært lite informasjon om livet hennes ha vært kjent for ettertiden.
Astell ble født i Newcastle upon Tyne den 12. november 1666, av Peter Astell og Mary (døpt Errington) Astell. Hun hadde to søsken, en som døde som spedbarn, og en yngre bror Peter. Hennes far var en konservativ rojalistisk anglikaner, og som hennes morfar, kullhandlere. Familien hadde suksess i kullbransjen og oppnådd relativ velstand. Mary fikk ingen formell utdannelse, selv om hun fikk en uformell utdannelse fra onkelen Ralph Astell, som var utdannet fra Universitetet i Cambridgeog en tidligere prest hvis alkoholisme hadde ført til at han ble suspendert fra Den engelske kirke.
Hennes far døde da hun var 12 år gammel, og etterlot henne uten medgift. Da familiens økonomi ble investert i brorens høyere utdanning, flyttet Mary og moren for å bo hos Marys tante. Etter at hun flyttet inn hos tanten sin, er det lite som er kjent om Mary Astells liv før hun var i begynnelsen av tjueårene. Det er mulig at hun fortsatte å få uformell utdanning fra onkelen, og mangelen på medgift og familiens økonomiske situasjon kan ha begrenset hennes muligheter for videre utdanning eller avansement.

Flere år etter tantens død i 1684 flyttet Astell alene til London, muligens på grunn av den politiske uroen som fant sted mellom 1686 og 1688 i Newcastle. I London ble hun kjent med en krets av litterære og innflytelsesrike kvinner, blant annet lady Mary Chudleigh, Elizabeth Thomas, Judith Drake, Elizabeth Elstob og lady Mary Wortley Montagu. Disse kvinnene bidro til å utvikle og publisere verkene hennes, i likhet med William Sancroft, tidligere erkebiskop av Canterbury. Bundet av sin tidligere ed til Jakob II nektet han å sverge troskap til Vilhelm III etter den ærerike revolusjon i 1688 og ble en jakobitt. Han ga økonomisk støtte til Astell og en introduksjon til hennes framtidige forlegger. Astell dedikerte senere en diktsamling til ham.
I løpet av denne tiden antas det at Astell kan ha tilbrakt en tid på et kloster i Frankrike, hvor hun ble eksponert for ideer om utdanning og uavhengighet for kvinner. Hun var en av de første engelske kvinnene, etter Bathsua Makin, som forfektet ideen om at kvinner er like rasjonelle som menn, og like fortjente utdanning. Først publisert anonymt og signert By a Lover of her Sex («Av en elsker av hennes kjønn») i 1694, presenterer hennes A Serious Proposal to the Ladies for the Advancement of their True and Greatest Interest («Et seriøst forslag til damene for å fremme deres sanne og største interesse») en plan for et rent kvinnelig skole hvor kvinner kunne få et intellektuelt liv. I 1697 publiserte hun del 2 av sitt A Serious Proposal («Et seriøst forslag») «hvor en metode tilbys for å forbedre deres sinn».
I 1700 publiserte Astell Some Reflections on Marriage («Noen refleksjoner om ekteskap»). Hun kritiserer det filosofiske grunnlaget for ekteskapet som institusjonen i 1700-tallets England, og advarte kvinner om farene ved et forhastet eller lite gjennomtenkt valg. Hortense Mancini, hertuginnen av Mazarin, brukes som et eksempel på «farene ved en dårlig utdannelse og et ulikt ekteskap». Astell argumenterte for at utdannelse vil hjelpe kvinner til å ta bedre ekteskapelige valg og møte utfordringene i ekteskapet: «Hun trenger en sterk fornuft, en sann kristen og velherdet ånd, all den hjelpen den beste utdannelsen kan gi henne, og burde ha en viss visshet om sin egen fasthet og dyd, som våger seg på en slik prøvelse.»
Astell advarer om at ulikhet i intelligens, karakter og formue kan føre til elendighet, og anbefaler at ekteskapet ble basert på varig vennskap snarere enn kortvarig tiltrekning. En kvinne bør se etter «en god forståelse, et viljesterkt sinn, og i alle andre henseender la det være så mye likhet som mulig». Astell utdypet dette temaet som svar på kritikere i den tredje utgaven av Some Reflections upon Marriage.

Hun trakk seg ut av det offentlige liv i 1709 for å bli leder av en veldedig jenteskole i Chelsea, finansiert av to velstående filantroper, lady Catherine Jones og lady Elizabeth Hastings. Støttet av Society for the Propagation of Christian Knowledge («Selskap for utbredelse av kristen kunnskap») utformet Astell skolens læreplan, og det antas å være den første skolen i England med et kun kvinnelig styre. Da hun var 60 år gammel, i 1726, ble Astell invitert til å bo hos lady Catherine Jones, som hun bodde hos fram til sin død i 1731.
Astell døde i London noen måneder etter en mastektomi for å fjerne et kreftlignende svulst i høyre bryst. I sine siste dager nektet hun å se noen av sine bekjente og ble værende i et rom med kisten sin, og tenkte bare på Gud; hun ble gravlagt på kirkegården til Chelsea Church i London.
Astell huskes for sin evne til å debattere med både menn og kvinner, og for sine banebrytende metoder for å forhandle om kvinners stilling i samfunnet ved å delta i filosofiske debatter (René Descartes var en særlig innflytelse) i stedet for å basere argumentene sine på historiske bevis slik det hadde blitt forsøkt. Descartes’ teori om dualisme, et adskilt sinn og en adskilt kropp, tillot Astell å fremme ideen om at kvinner, så vel som menn, hadde evnen til å resonnere, og at de derfor ikke burde behandles så dårlig.
Hennes to mest kjente bøker, A Serious Proposal to the Ladies, for the Advancement of Their True and Greatest Interest (1694) og A Serious Proposal, Part II (1697), skisserte Astells plan om å etablere en ny type institusjon for kvinner som skulle skaffe kvinner både religiøs som sekulær utdannelse. Astell antyder at kvinners karrieremuligheter burde kunne strekkes til lengre enn utelukkende som mor og nonne. Hun mente at alle kvinner burde ha samme muligheter som menn i å tilbringe evigheten i himmelen med Gud, og hun mente at for dette trengte de å bli utdannet og forstå sine erfaringer. Den nonne-lignende utdannelsen hun foreslo ville gi kvinner muligheter til å bo i et beskyttet miljø uten påvirkning fra det ytre patriarkalske samfunn.
Hennes forslag ble aldri gjennomført ettersom kritikerne mente det var «altfor katolsk» for engelskmennene. Senere ble hennes tanker latterliggjort i The Tatler av forfatteren Jonathan Swift mens forfatteren Daniel Defoe sympatiserte med den første delen av hennes forslag. Han mente likevel at hennes anbefalinger var «upraktiske», dog var Defoes egne anbefalinger for et akademi for kvinner ble gitt i hans Essay Upon Projects ikke svært forskjellige fra Astells opprinnelige forslag. Til tross for at hennes ideer ble avvist, kanskje hovedsakelig for at de ble fremmet av en kvinne, var hun likevel en intellektuell kraft blant Londons utdannede klasser.
Til tross for Astells bidrag til feminismen, er det en bemerkelsesverdig spenning i den bredere forskningen når det gjelder å kategorisere henne som den utvetydige «første engelske feministen». Denne uoverensstemmelsen oppstår på grunn av Astells motstridende intellektuelle forpliktelser. I tillegg til hennes tro på kvinners iboende intellektuelle potensial og hennes grundige utforskning av farene ved undertrykkende ektemenn, var Mary Astell en standhaftig High Tory, den gamle tradisjonalistiske konservatismen som var på linje med det tradisjonelle Torypartiet. Hun var således en konservativ pamflettforfatter og en forkjemper for læren om passiv lydighet. Selv under den første utgivelsen kan hennes sterkeste politiske synspunkter ha virket utdaterte og ute av kontakt med datidens rådende oppfatninger. Videre har hennes vektlegging av religionens betydning for kvinnelig vennskap og feministisk tankegang irritert samtidige kritikere av arbeidet hennes.