Meleagros (gresk: Μελέαγρος, Meléagros) var i gresk mytologi en helt som ble hedret med en temenos ved Kalydon i Aitolia. Han var allerede berømt for sin deltakelse i den kalydonske villsvinjakten i den episke tradisjonen viderebrakt av Homer. I denne jaktfortellingen finnes det rester av ritus og ofring, men så omarbeidet at de er nesten uforståelige i sin nåværende form. Noen steder hevdes han å være far til Parthenopaios og Polydora.
Sagnhelt
Meleagros var sønn av Althaia og vinhandleren Oinevs (fra oinos, «vin»), en kulturhelt som skal ha innført vinframstilling for grekerne, noe han lærte av Dionysos. Da Meleagros ble født, spådde moirene (skjebnegudinnene) at han ville dø når flammene i ildstedet hadde brent gjennom kubben. Da Althaia hørte dette, lukket hun straks brannspjeldet, trakk ut vedkubben som lå der og skjulte den.
Hans søsken var blant andre Deianeira, Gorge, Toksevs, Klymenos, Perifas, Agelavs, Thyrevs (eller Ferevs eller Feres), og kanskje også Eurymede, Mothone, Perimede, og Melanippe. Avhengig av tradisjonen oppgis opphavet på farssiden til både Deianeira og Meleagros tidvis å være guder, henholdsvis Ares og Dionysos.
Meleagros giftet seg med Kleopatra Alkyone (gresk: Κλεοπάτρη Ἀλκυόνη, Kleopátrē Alkuónē), datter av Idas og Marpessa. Hun døde av sorg da hennes neste ektefelle Keyks, konge av Thessalia, ble drept av Zevs. Meleagros hadde en datter med hustruen, Polydora, som ble gift med Protesilaos, som deretter forlot hennes seng på deres bryllupsnatt for å delta i krigen mot Troja.
Atalanta
Meleagros og Atalante, Atalanta Neues Palais.
Oinevs hadde ofret førstegrøden til alle gudene i en festival, men hadde utelatt Artemis fra ofringen. Gudinnens straff uteble ikke. Rasende sendte hun et fryktelig villsvin til Kalydon. Det herjet markene og vingårdene. Oinevs sendte Meleagros til å samle alle helter fra hele Hellas for å jakte på det kalydonske villsvin. Alle dyktige menn kom, også en kvinne, Atalanta. Hun var en ugift jeger fra Arkadia og opprinnelig kongedatter, men hennes far hadde satt henne ut i villmarken som nyfødt, av skuffelse over at hun var jente. Skogens ville dyr tok seg av henne. Hun ble diet av en bjørn, og vokste seg stor og sterk. De andre jegerne mente det ikke passet seg for en kvinne å jakte sammen med menn, men Meleagros, skjønt han allerede var gift, ble forhekset av den stolte kvinnen, og bestemte at hun skulle bli med.
To kentaurer, Hylaevs og Raikos, kom angivelig over Atalanta og forsøkte å voldta henne, men Meleagros drepte dem begge. Hovedfortellingen slår fast at Atalanta traff villsvinet først, og Meleagros drepte det. Han belønnet henne med skinnet, ettersom hun var den første som trakk blod.
Meleagros og Atalanta, romersk freskomaleri, 100-tallet e.Kr.
Meleagros' bror Toksevs («bueskytteren») og hans morbror Plexippos ble rasende over at prisen gikk til en kvinne. De forlangte skinnet selv. I den hissige ordvekslingen som fulgte, drepte Meleagros dem begge, og da argonauten Ifikles og Eurypylos fornærmet Atalanta, mente Meleagros seg tvunget til å drepe dem også.
Da hans mor Althaia fikk kjennskap til drapene, hevnet hun de døde ved å drepe sin sønn. Av frykt for sitt liv forskanset Meleagros seg innendørs med sin hustru. Oinevs ba ham flykte, så ikke byen fikk unngjelde. Meleagros nektet, men da hans fiender stakk byen i brann, reiste han for sin hustrus skyld. Althaia tok trekubben hun hadde trukket ut av ildstedet, og la den inn i ilden igjen. Da den var brent til aske, døde Meleagros, og skjebnegudinnenes dom var fullbyrdet. Men hans søstre - unntatt Gorge og Deianeira - gråt over tapet av sin bror, og ble angivelig forvandlet til kalkunperlehøns, hvorav navnet Agelastes meleagrides. Motivet med personens liv som ebber ut når ilden gjør det, ble et vandresagn som gjenfinnes i Norna-Gests þáttr (tåtten om Norne-Gjest), en islandskfornaldersaga som inngår i Flateyjarbokssaga om Olav Tryggvason, der en nornespådde Norne-Gjest da han var spedbarn, at han ikke skulle leve lenger enn varigheten av lyset som brant ved siden av hans vugge. En eldre volve slokket raskt dette lyset og ba barnets mor gjemme det, så det ikke ble tent igjen før Gjest så livet gå mot slutten. Han hevdet å ha levd i 300 år da han som hirdmann hos Olav Tryggvason tok dåpen, fant lyset frem og tente det. Da det var brent ned, døde han. Samme motivet er brukt i et gammelfransk dikt om Holger Danske.
Argonaut
Meleagros er også nevnt som en av argonautene. I Hades er han den eneste skyggen som ikke flykter for Herakles som har kommet etter den trehodete hunden Kerberos. I Bakkhylides' femte ode er Meleagros fortsatt i sin skinnende rustning, så framstående at i Bakkhylides' fortelling må Herakles strekke seg etter sin bue for å forsvare seg selv. Herakles ble beveget til tårer av hva Meleagros kunne fortelle. Han hadde forlatt sin søster Deianeira ugift i sin fars hus, og tryglet Herakles til å gifte seg med henne. Her brøt Bakkhylides av sin fortelling om dette møtet mellom de to heltene, uten å bemerke at på denne måten i Underverden valgte Herakles seg en ulykksalig hustru.
Innflytelse
Blant romerne ga de heltene som Meleagros samlet for jakten på det kalydonske villsvinet et kunsttema av tallrike nakne menn i handling, framstilt i relieffer i friselignende utsmykninger av sarkofager.
↑Meleagros er den mest kjente av brødre, av de andre nevnes særlig Toksevs («buskytteren»), Thyrevs («portvakten»), og Klymenos («den kjente»), og søsteren Deianeira som hadde sin egen myte. Kerenyi (1959), s. 199 og Genealogisk tabell G, s. 375.
↑Hesiod: Kvinnekatalogen oppgir Meleagros' far som Ares og navngir Oinevs' barn med Althaia som: Feres, Agelavs, Toksevs, Klymenos, Gorge og Deianeira (Kvinnekatelogen, fragment, 25).
↑Knud Togeby: «Europeisk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 446), Bokklubben Nye Bøker, ISBN 82-574-0062-9
↑Eller kanskje sin halvsøster om Dionysos var hennes virkelig far, slik Pseudo-Apollodorus i Bibliotheke 1.8.1 vil ha det til. Oinevs selv, «å bedømme av hans navn, et motstykke til vinguden», i henhold til Kerenyi (1959), s. 199
↑Skolia på Iliaden, Tjueførste sang, 194, notert av Kerenyi (1959), s. 180 note 103.
.JPG)
_-_Foto_di_Giovanni_Dall'Orto,_13-Mar-2012.jpg)
