Merckneshorn

Merckneshorn
Rekonstruksjon
Nomenklatur
Stephanorhinus kirchbergensis
(Jäger, 1839)
Populærnavn
merckneshorn,
skogneshorn
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassepattedyr
Ordenhovdyr
Familieneshorn
TribusDicerorhinini
SlektStephanorhinus
Alder midtre og sein pleistocen
Økologi
Habitat: skog
Utbredelse:
Svarte prikker er noen funnsteder, se referanseliste for en kritisk gjennomgang og en mer fullstendig oversikt

Merckneshorn eller skogneshorn (Stephanorhinus kirchbergensis) er et utdødd neshorn som var utbredt i Eurasia i midtre og sein pleistocen.

Kroppsbygning og levevis

Hodet til merckneshorn (øverst), steppeneshorn (midt) og ullhåret neshorn (nederst)

Merckneshornet var den største arten i slekta Stephanorhinus. Det hadde to horn, et langt på nesen og et kortere i panna. Karakteristisk er de lange lemmene med sterkt konkave ledd, sannsynligvis en tilpasning til å bevege seg i tett vegetasjon. Hodet ble holdt høyt sammenlignet med andre arter. Føden bestod mest av blad og kvister, men den kunne også ete urter og gras.

Undersøkelser av en skalle funnet i Spinadesco i Nord-Italia viser at dette eksemplaret levde på ei grasslette med bøk- og oreskog høyere i terrenget. Føden bestod av kvister fra tindved og busker i rosefamilien, samt urter i kurvplantefamilien. I tennene på et eksemplar fra Polen er det funnet kvister av hassel, agnbøk og misteltein. Tennene på et eksemplar fra Tsjondon i Øst-Sibir inneholder rester av vier, bjørk, lerk, bærlyng, urter, gras og mose.

I Mellom-Europa er merckneshornet en typisk art for mellomistider der det forekom sammen med skogelefant, steppeneshorn, urokse, flodhest, kjempehjort, dåhjort, rådyr, og noen steder europeisk vannbøffel. Merckneshornet var tilpasset et liv i tett skog i motsetning til steppeneshorn, som den ofte forekom samtidig med, og ullhåret neshorn, som er karakteristisk for kaldere faser.

I østlige Europa og vestlige Sibir levde merckneshorn i sein midtre pleistocen på skogsteppene som en del av det såkalte Khazar-faunakomplekset. Andre store pattedyr i denne faunaen var steppemammut (Mammuthus chosaricus), det enorme neshornet Elasmotherium sibiricum, kamelen Camelus knoblochi, steppebison (Bison priscus longicornis), saigaantilope, kjempehjort og hjort.

Utbredelse i tid og rom

De eldste sikre funnene er fra Zhoukoudian i Kina fra overgangen mellom tidlig og midtre pleistocen for 0,8 millioner år siden. Stephanorhinus yunchuchenensis fra Shanxi i Kina er antagelig et synonym; denne formen er kanskje fra seint i tidlig pleistocen. Merckneshorn dukker opp i Europa i tidlig midtre pleistocen for 0,7–0,6 millioner år siden og levde da side om side med en eldre art, hundsheimneshorn, før den sistnevnte arten forsvant.

Utbredelsen til merckneshornet omfattet tempererte og subtropiske strøk på tvers av Eurasia fra England og Frankrike til Korea, Primorskij kraj og Japan. De sørligste funnstedene er i Iran og Kina. Arten er rapportert fra flere steder i Israel og Libanon, men disse rapportene er helt eller delvis forvekslinger med steppeneshorn eller etruskerneshorn. I Europa er arten kjent nordover til Danmark, men den ser ut til å ha manglet på Den iberiske halvøy. I perioder med gunstig klima fulgte merckneshornet elvedalene i Øst-Sibir til nord for polarsirkelen.

Merchkneshornet døde ut mot slutten av siste istid i likhet med de fleste andre artene i megafaunaen i temperert Eurasia. De yngste funnene i Europa er fra isotoptrinn 4 til 3 (71 000–29 000 år siden) i Liguria i Italia. I Primorskij kraj i Russlands fjerne østen er det gjort et funn datert til å være 50 000–25 000 år gammelt. Det aller yngste og aller sørligste funnet av merckneshorn er fra Wushan nær de De tre kløfter i Kina og er datert til å være fra 13 150±190 år BP.

Systematikk

Noen forskere har ment at merckneshornet oppstod i Kina, og at det tilhører en egen utviklingslinje adskilt fra de øvrige Stephanorhinus-artene i Europa som danner linja S. jeanvireti – etruskerneshorn – hundsheimneshorn – steppeneshorn. I Deng et al. (2011) plasseres merckneshornet i slekta Dihoplus som Dihoplus kirchbergensis. De andre Dihoplus-artene er eldre, fra sein miocen og pliocen. En fylogenetisk studie basert på morfologi fra 2023 viser likevel at merckneshorn hører til midt i Stephanorhinus som søsterarten til steppeneshorn.

Galleri

Referanser

  1. 1 2 Hao-wen Tong (2012). «Evolution of the non-Coelodonta dicerorhine lineage in China». Comptes Rendus Palevol. 11 (8): 555–562. ISSN 1631-0683. doi:10.1016/j.crpv.2012.06.002.
  2. 1 2 Frederic Lacombat (2007). «Phylogeny of the genus Stephanorhinus in the Plio-Pleistocene of Europe» (PDF). Hallesches Jahrb. Geowiss.. 23: 63–64. ISSN 2196-3495. Arkivert fra originalen (PDF) 28. januar 2024. Besøkt 28. januar 2024.
  3. 1 2 Eline N. van Asperen og Ralf-Dietrich Kahlke (2015). «Dietary variation and overlap in Central and Northwest European Stephanorhinus kirchbergensis and S. hemitoechus (Rhinocerotidae, Mammalia) influenced by habitat diversity: “You'll have to take pot luck!” (proverb)». Quaternary Science Reviews. 107: 47–61. ISSN 1873-457X. doi:10.1016/j.quascirev.2014.10.001.
  4. ↑ Elena M. Burkanova, Emmanuel M.E. Billia og Davide Persico (2020). «Stephanorhinus kirchbergensis (Jäger, 1839) (Mammalia, Rhinocerotidae) from the Po valley (Lombardia, Northern Italy): possible diet/nutrition and living conditions». Quaternary International. 554: 164–169. ISSN 1873-4553. doi:10.1016/j.quaint.2020.07.031.
  5. ↑ Krzysztof Stefaniak m.fl. (2021). «Browsers, grazers or mix-feeders? Study of the diet of extinct Pleistocene Eurasian forest rhinoceros Stephanorhinus kirchbergensis (Jäger, 1839) and woolly rhinoceros Coelodonta antiquitatis (Blumenbach, 1799)». Quaternary Science Reviews. 605–606: 192–212. ISSN 1873-457X. doi:10.1016/j.quaint.2020.08.039.
  6. 1 2 Irina V. Kirillova m.fl. (2017). «Discovery of the skull of Stephanorhinus kirchbergensis (Jäger, 1839) above the Arctic Circle». Quaternary Research. 88: 537-550. Bibcode:2017QuRes..88..537K. ISSN 1096-0287. doi:10.1017/qua.2017.53.
  7. ↑ Björn Kurtén (1964). Istidens djurvärld. Stockholm: Aldus/Bonniers. s. 102–103.
  8. 1 2 Diana Pushkina (2007). «The Pleistocene easternmost distribution in Eurasia of the species associated with the Eemian Palaeoloxodon antiquus assemblage» (PDF). Mammal Review. 37 (3): 224–245. ISSN 0305-1838. Arkivert fra originalen (PDF) 15. april 2024. Besøkt 27. januar 2024.
  9. ↑ V. Baigusheva og V. Titov (2010). «Pleistocene large mammal associations of the Sea of Azov and adjacent regions». I V.V. Titov og A.S. Tesakov. Quaternary stratigraphy and paleontology of the southern Russia: connections between Europe, Africa and Asia. Rostov-na-Donu: Abstracts of the International INQUA-SEQS Conference (Rostov-on-Don, June 21–26, 2010). s. 24–27. ISBN 978-5-902 982-83-8.
  10. ↑ Luca Pandolfi (2023). «A critical overview on Early Pleistocene Eurasian Stephanorhinus (Mammalia, Rhinocerotidae): implications for taxonomy and paleobiogeography». Quaternary Science Reviews. 674–675: 109–120. ISSN 1873-457X. doi:10.1016/j.quaint.2022.11.008.
  11. ↑ Emmanuel M.E. Billia (2011). «Occurrences of Stephanorhinus kirchbergensis (Jäger, 1839) (Mammalia, Rhinocerotidae) in Eurasia – an account» (PDF). Acta Palaeontologica Romaniae. 7: 17–40. ISSN 1842-371X.
  12. 1 2 Emmanuel M.E. Billia og Júlia Zervanová (2015). «New Stephanorhinus kirchbergensis (Jäger, 1839) (Mammalia, Rhinocerotidae) records in Eurasia – addenda to a previous work». Gortania. 36: 55–68. ISSN 2038-0410.
  13. ↑ Emmanuel M.E. Billia og Júlia Zervanová (2018). «Some other occurrences of Stephanorhinus kirchbergensis (Jäger, 1839) (Mammalia, Rhinocerotidae) from Eurasia – addenda to other previous works». Gortania. 38: 77–84. ISSN 2038-0410.
  14. ↑ Magnus Degerbøl (1952). «Recent discoveries of remains of mammals from glacial deposits in Denmark: Dicerorhinus kirchbergensis (Jäger), new to the fauna of Denmark; Megaloceros giganteus (Blumenbach) and Bison priscus (H.v.Meyer)» (PDF). Biologiske Skrifter. 6 (8): 1-24. ISSN 0366-3612. Arkivert fra originalen (PDF) 31. januar 2024. Besøkt 31. januar 2024.
  15. 1 2 P. A. Kosintsev m.fl. (2020). «The first find of Merck’s rhinoceros (Mammalia, Perissodactyla, Rhinocerotidae, Stephanorhinus kirchbergensis Jäger, 1839) remains in the Russian Far East». Doklady Biological Sciences. 491: 47-49. ISSN 1608-3105. PMID 32483707. doi:10.1134/S0012496620010032.
  16. ↑ A.V. Shpansky og G.G. Boeskorov (2018). «Northernmost record of the Merck’s rhinoceros Stephanorhinus kirchbergensis (Jäger) and taxonomic status of Coelodonta jacuticus Russanov (Mammalia, Rhinocerotidae)». Paleontological Journal. 52: 445-462. ISSN 0031-0301. doi:10.1134/S003103011804010X.
  17. ↑ Frédéric Lacombat (2006). «Pleistocene rhinoceroses in Mediterranean Europe and in Massif Central (France)». Cour. Forsch.-Inst. Senckenberg. 256: 57-69. ISSN 0341-4116.
  18. ↑ Libo Pang m.fl. (2017). «Paleoenvironmental and chronological analysis of the mammalian fauna from Migong Cave in the Three Gorges Area, China». Quaternary International. 434: 25–31. ISSN 1873-4553. doi:10.1016/j.quaint.2014.11.039.
  19. ↑ Tao Deng m.fl. (2011). «Out of Tibet: Pliocene woolly rhino suggests high-plateau origin of Ice Age megaherbivores». Science. 333 (6047): 1285–1288. Bibcode:2011Sci...333.1285D. ISSN 1095-9203. PMID 21885780. doi:10.1126/science.1206594.
  20. ↑ Luca Pandolfi (2023). «Reassessing the phylogeny of Quaternary Eurasian Rhinocerotidae». Journal of Quaternary Science. 38 (3): 291–294. Bibcode:2023JQS....38..291P. ISSN 0267-8179. doi:10.1002/jqs.3496.

Eksterne lenker

Autoritetsdata