Miasme (av gresk μίασμα, miasma, «forurensning») er en foreldet teori om sykdomssmitte, tenkt som et usynlig stoff som produserte sykelighet uten å knyttes til en bestemt sykdom. Tanken stammer fra antikkens greske medisin, særlig Hippokrates av Kos, og ble videreført i humoralpatologien. Denne ble avløst av bakteriologien som fikk gjennomslag mot slutten av 1800-tallet.
Ved «vond dunst», «forurensning», «smitte» tenkte man seg «sykdomsoverførende materie som oppstår ved forråtnelsesprosesser i luft og vann». Fenomenet ble i datidens faglitteratur ikke nødvendigvis strengt avgrenset til en biologisk-medisinsk effekt («miasmatisk infeksjon»),) men kunne i overført betydning brukes på et psykisk-emosjonelt plan. Personer som støttet miasmeteorien, var blant andre William Farr og Florence Nightingale.
Teorien inkluderte ikke prinsippet om at smittsomme sykdommer forårsakes av mikrober (mikrobiologi), men førte likevel til en bedret helsesituasjon mange steder, ved forbedring av de sanitære forholdene.
Hippokrates (ca 460–375 f. Kr.) anses som opphavsmann til miasmelæren om giftige dunster fra bakken som bæres videre med luften (malaria betyr bokstavelig «dårlig luft»), og bidrar til sykdomsspredning. I sitt verk Über die Winde («Om vindene») presenterte han også det som senere ble det integrerte konseptet «humoralpatologi» som forklaring på sykdommers opphav og utbredelse.
På 1800-tallet manglet fortsatt kunnskap om bakterier og virus, og ettersom kolera og andre sykdommer gjerne ledsages av vondt lukt, ble miasmer en forklaringsmåte. Teorien viste seg å være et villspor innenfor medisinen, men skapte innsikt i at smitte kan være luftbåren.
Rundt 1820 vurderte norsk legestand sunnhetstilstanden i Bergen som «god», noe de mente skyldtes «det sunne klima» og byens beliggenhet, hvor «de høye omliggende fjelle trekker til seg utdunstningene som bortføres av de jevnlig blæsende vinde». I området fantes heller ikke store myrer som «avgir nogen smittestoff». Her festet en seg ved at få bergensere fikk lepra, radesyke eller syfilis, sykdommer som var nokså utbredt i landdistriktene rundt. Det ble derfor antatt at det var sunnere å bo i by enn på landet, selv om dødeligheten i Bergen var markant høyere enn i fylkene rundt, delvis på grunn av større smittefare i byen, og at mange eldre flyttet til Bergen der det fantes et pleiehjem for dem som ikke kunne ta vare på seg selv lenger.
Angsten for miasmer førte allerede i middelalderen til karantenelignende tiltak mange steder. Dette hindret flere sykdommer i å spre seg slik de ellers ville gjort. En feilaktig teori utløste dermed nyttige mottiltak. Svartedauden ville vært enda mer dødelig uten tiltak begrunnet ut fra miasmeteorien. Pestdøde ble fortrinnsvis gravlagt utenfor byene. I byene ble syke isolert fra den friske befolkning. Pestlegeene, som på tysk ble kalt Schnabeldoktoren («snabel-leger»), brukte både hansker og snabellignende masker, der luften med lukten av de syke ble filtrert. Krydder og urter inne i masken kamuflerte stanken.
Svakhetene ved denne modellen erkjente man i London, da det oppdaget at et kolerautbrudd vant utbredelse på tross av miasme-orienterte tiltak. Under ledelse av Edwin Chadwick ble utbruddet forsøkt motvirket med spyling av spillvann og stinkende slam fra de åpne dreneringskanalene gjennom byen ned i Themsen. Men denne metoden forurenset drikkevannet, og snart døde 14 000 flere av koleraen. Joseph Griffiths Swayne (1819–1903), Frederick Brittan og William Budd (1811–1880) undersøkte avløpsvannet og oppdaget kommaformede mikroorganismer. I 1849 frema John Snow og William Budd en avhandling der de hevdet at at koleraen stammet fra levende organismer i drikkevannet.
I 1854 fremla John Snow og Arthur Hill Hassall nok en avhandling, for Medical Council of the General Board of Health. De argumenterte igjen for at kolera spres av levende organismer i drikkevann. De støttet Filippo Pacini (se under) i at koleraens agens måtte være en mikroorganisme. De støttet denne hypotesen med en sammenligning av dødstallene i to av Londons nabolag som fikk sitt drikkevann fra hver sine kilder. I 1854 kunne Snow på grunnlag av et kolerautbrudd i Soho påvise at nesten alle de syke var smittet av vann fra pumpen i Broad Street. Pumpen ble avstengt, og utbruddet ebbet ut.
Likevel stod miasmeteorien sterkt enn frem til ca 1860: I medisinske fagkretser ble oppdagelsen av kolerabakterien (1854, av italieneren Filippo Pacini) lenge ignorert. Det var et vendepunkt da Robert Koch med Bernhard Fischer og Georg Gaffky bekreftet dette funnet.
Den opprinnelige arkitektoniske utforming av Ullevål universitetssykehus, som åpnet som smittehospital i 1887, tok hensyn til miasmene; bygningene ble innrettet slik at en skulle begrense dem mest mulig. Dette var utgangspunkt på et tidspunkt da teorien for det meste var erkjent som avleggs: men sykdom var ofte forbundet med dårlige sanitære forhold, slik at bedrede sanitære forhold minsket sykdomsrisikoen.
Tregheten i snuoperasjonen skyldes delvis at det selv under miasmeteoriens paradigme, der man helt så bort fra bakteriologi, hadde vist seg mulig å ta opp kampen mot koleraen. Kjemikeren og hygienikeren Max von Pettenkofer, som opererte ut fra en teori om at det under jorden utskilles en forurensende «Faktor X», fikk gode resultater av en omfattende sanering av Münchens avløpssystem under den verdensomfattende koleraepidemien av 1892. Denne pandemien nådde også Tyskland; der omkom mer enn 8 000 i Hamburg, mens dette ble unngått i München, på tross av stor trengsel under oktoberfesten.
Ut fra den miasmiske feiloppfatning klarte man også å komme med gode tiltak mot malaria og gulfeber ved drenering av illeluktende sumper og myrer - som reduserte de smittebærende myggenes habitat slik at de ikke fikk formert seg.