Migrasjonshelse er studiet av sammenhengen mellom migrasjon, etnisk tilhørighet og helse. Vanlige tema innen fagfeltet er hvordan det å migrere virker på helsen, samt i hvilken grad migrantens bakgrunn påvirker helsen. Hvilke sykdommer det er sannsynlig at man kan få som følge av å migrere er også et viktig tema for fagfeltet. Fagfeltet dekker migranters tilgang til og bruk av helsetjenester i landet de bor i, og hvordan helsetjenestene best kan organiseres for å ivareta alle i befolkningen. Hvilken rett man har til å oppholde seg i landet dikterer hvilken rett man har til helsehjelp. Alle som oppholder seg i Norge har rett til øyeblikkelig helsehjelp, og nødvendig helsehjelp som ikke kan vente.
En innvandrer regnes av Statistisk sentralbyrå som en person født i utlandet av to ikke-norske foreldre. Personer født i Norge av to ikke-norske foreldre regnes som norskfødte med innvandrerforeldre.
En del begreper som brukes om innvandrere er tilknyttet hvilken juridisk rett de har til å oppholde seg i landet.
Selv om migranter oftest har bedre helse enn gjennomsnittsbefolkningen i landene de kommer fra, vil mange i løpet av selve flukten eller etter en stund som innvandrere ha utviklet helseproblemer. Det kan for eksempel være psykiske problemer som følge av traumatiske opplevelser eller livsstilsproblemer som følge av uvant kosthold eller manglende mosjon. Innvandrere flest er friskere enn vertsbefolkningen i landet de kommer til. Etter hvert som botiden øker, ser man at denne forskjellen avtar. Dette omtales som «exhausted migrant effect», og kommer blant annet av at migranter oftere har dårlig arbeidsvilkår og bosituasjon, som tærer på helsen.
Migrantbefolkningen i Norge er svært mangfoldig. Migranters helse påvirkes av helseproblemene i landet de kom fra, landets helsevesen, egne gener, måten de har migrert på og hvilke opplevelser de har blitt utsatt for på veien. Helsen påvirkes også av hvilke helseproblemer som er vanlige i landet de kommer til, livsstil og etter hvert hvor lenge de har bodd i det nye landet. Det betyr at sykdomsmønsteret kan være svært ulikt mellom grupper. Likevel er det også mange likheter mellom de ulike gruppene og vertsbefolkningen. Sykdomsgruppene som kreft, muskel- og skjelettsykdommer, psykiske lidelser og kardiovaskulære sykdommer er vanlige i hele befolkningen. Siden mange innvandrere ikke behersker språket i det nye landet så godt, vil det ofte være nødvendig med informasjon om sykdommer på morsmålet. Nettstedet Helsebiblioteket har en samling med lenker til pasientbrosjyrer på innvandrerspråk.
For flyktninger og asylsøkere vil selve flukten innebære risiko for infeksjonssykdommer som for eksempel hudinfeksjoner og tuberkulose. Mange flyktninger blir utsatt for vold og psykiske traumer. Posttraumatisk stresslidelse og depresjon er vanlig i flyktningebefolkningen.
Fagfeltet har gjennomgått fire ulike faser. Tidligst handlet feltet om det man kaller tropemedisin – man var interessert i sjeldne smittsomme sykdommer som migrantene hadde med seg. Fra tropemedisin skiftet interessen til biologiske forskjeller og arvelige sykdommer, videre til mønstre i sykdomsutvikling blant sårbare grupper til dagens interesse for utvikling av helsesystemer som kan møte behovene til mangfoldige befolkninger. Behovet for mer kunnskap om etniske minoriteter i land som tidlig opplevde høy innvandring (USA og Storbritannia) har vært en særlig drivkraft for utvikling av fagfeltet. Utviklingen er preget av et etnosentrisk syn der målgruppen som studeres ofte er ikke-hvit.