Mikhail Ivanovitsj Teresjtsjenko (1886–1956) var en ukrainsk/russisk politiker, forretningsmann og godseier. Han var en av lederne for kuppet mot tsaren (februrarrevolusjonen) og var Russlands finansminister og utenriksminister i revolusjonsåret1917. Han reiste til Norge da bolsjevikene tok makten ved oktoberrevolusjonen. Han slo seg etterhvert opp som internasjonal forretningsmann.
Bakgrunn
Teresjtsjenko fremstilt av Aleksandr Golovin før første verdenskrig.
Mikhail Ivanovitsj Teresjtsjenko ble født 18. mars 1886 i Kyiv, Det russiske keiserdømmet. Han var 17 år gammel da han arvet Teresjtsjenko; et forretningsimperium i Ukraina innenfor tsarens Russland. Han var utdannet ved Eton og universitetet i Leipzig (samfunnsøkonomi), og behersket flere språk.
Til sin forlovede Margaret de Noe ga han Teresjtsjenko-familiens berømte blå diamant på over 40 karat. Diamanten ble i 1984 solgt på auksjon for 4,6 millioner dollar. Bestefaren Artemis Teresjtsjenko var kosakk av bakgrunn og hadde blitt en av verdens rikeste menn på sukkerproduksjon. Familien eide også saltverk og store jordeiendommer.
Moren skal ha i 1911 ha kjøpt yachten «Iolanda» til sønnen, verdens nest største i privat eie. «Iolanda» skal på den tiden ha kostet 1 million dollar å bygge, var over 300 fot lang og hadde plass til minst 500 personer. Skipet var utstyrt med kanoner på grunn av frykt for sjørøvere i Asia og ble derfor tatt i arrest av den tyske marinen under første verdenskrig. Den norskfødte kaptein Bertun stakk av og overlot skipet til den britiske marinen.
Teresjtsjenko skilte seg fra Margaret i 1923 og giftet seg et par år senere med norske Ebba Sigfride Holst (født 1896) tross familien Holsts motvilje. Familien Holst drev forretningsvirksomhet blant annet i Kristiania. Ebba Holst hadde tidligere vært gift med August Mohr (født 1882; sønn av August Christian Mohr).
Februarrevolusjonen
Den første provisoriske regjeringen, statsminister Georgij Lvov øverst, Teresjtsjenko til høyre i nest nederste rekke, Kerinskij oppe til høyre, Miljukov oppe til venstre. (Datoen 2. mars er etter russisk kalender, 15. mars etter gjeldende kalender.)
Etter utbruddet av første verdenskrig ble han visepresident i den russiske krigsindustrikommisjonen som arbeidet forsyninger til hæren.
Etter februarrevolusjonen ble han medlem av den russiske provisoriske regjering i mars 1917. Tsar Nikolaj abdiserte 15. mars til fordel for sin bror Mikhail som avslo å bestige tronen. En provisorisk regjering ble etablert med utgangspunkt i Dumaens provisoriske komite og ledet av Georgij Lvov. Kerenskij var den dominerende personen i regjeringen, mens Lvov ble regnet som svak. Den erfarne Miljukov ble utenriksminister, og gikk inn for å overholde avtalene med Frankrike og Storbritannia og videreføre krigen.
Teresjtsjenko hadde vært en av lederne i konspirasjonen for å avsette tsaren og skal personlig ha gitt 1 million rubler til revolusjonen. Han var medlem av gruppen på fem personer som planla kuppet mot tsaren. Før februarrevolusjonen var han relativt ukjent og hadde for eksempel ikke vært medlem av Dumaen. Det har vært antatt at Kerenskij, Konovalov og Nekrasov var knyttet til en gruppe blant frimurerne som arbeidet mot monarkisk styreform, noe det er uklart om Teresjtsjenko var. Mange av de sentrale personene var frimurere, også Teresjtsjenko. Arbeidet i krigsindustrikommisjonen skal ha gjort ham overbevist om at statskupp var nødvendig for å omorganisere krigsledelsen i landet.
Minister i Kerenskijs regjering
Han var Russlands finansminister fra mars og fra mai også utenriksminister etter februarrevolusjonen. Han var partiløs, men ble regnet blant de liberale. Teresjtsjenko var ung og helt uten politisk erfaring.
Han tok over som utenriksminister 5. mai 1917 da Pavel Miljukov gikk av. Som utenriksminister spilte han den sentrale rollen i forhandlingene med de allierte om avslutning av krigen. Teresjtsjenko var en nær alliert av Kerenskij. De to mente at det russiske soldatene ville bli mer motiverte og disiplinerte om de oppfattet at de kjempet for demokrati og for Russlands interesse. Kerenskij og Teresjtsjenko avviste i mai 1917 muligheten for separat fred. Han skal etter hvert ha blitt overbevist om at Russland ikke lenger kunne holde ut krigen.
Straks han tok over som utenriksminister gjorde han det klart for den britiske ambassadøren George Buchanan at han, i motsetning til forgjengeren Miljukov, var mot okkupasjonen av Konstantinopel og stredene (Bosporus og Dardanellene). Han tok 13. juni 1917 initiativ til en konferanse i Stockholm med de allierte for å revidere avtalene og klargjøre målet med krigen. Han ønsket at de allierte hadde skulle gå bort fra målet om territoriell gevinst. Konferansen ble ikke avholdt. I juli ga han beskjed til den russiske ambassadøren i Washington om å utsette konferansen med de allierte fordi russerne ville konsentrere seg om krigsinnsatsen.
Storbritannia og Frankrike var fornøyde med at Russland avsto fra territorielle krav ved seier i krigen, men ville forbeholde seg muligheten til egen territoriell gevinst. Ifølge Halvdan Koht saboterte Teresjtsjenko fredspolitikken forsommeren 1917. Lenin mente Teresjtsjenko var ansvarlig for at krigen fortsatte og at flere millioner døde. De hvite mente han var ansvarlig for kaoset i Russland.
Oktoberrevolusjonen
Han ble arrestert i vinterpalasset under oktoberrevolusjonen (natt til 8. november, 26. oktober etter russisk kalender) og sperret inne i Peter-Paulus-festningen i likhet med flere andre ministre. Han hadde kort tid før blitt advart av den amerikanske diplomaten David Francis om at et bolsjevikopprør var ventet den kvelden. Teresjtsjenko var sikker på at regjeringen ville slå ned opprøret.
Tidlig i mars 1918 ble han satt fri. Hans forlovede Margaret de Noe fikk møte Lenin som avviste tilbud om Teresjtsjenko-diamanten mot Teresjtsjenkos løslatelse. Trotskij skal senere satt Teresjtsjenko fri i bytte mot diamanten. Andre kilder oppgir at moren fikk ham fri ved å betale en stor sum og at han selv smuglet diamanten ut av Russland. Etter løslatelsen ble han satt på toget mot Murmansk og gikk i flere dager til fots i snøen over grensen til Norge der han ble reddet av en samisk familie. Nordisk familjebok oppgir at han reiste med et samefølge gjennom Petsjenga til Norge.
Hans forlovede Margaret de Noe flyktet også og de to giftet seg i Kristiania, forlover var Konstantin Gulkevitsj. Teresjtsjenko fryktet at Lenin sendte agenter og gikk i skjul forskjellige steder i Norge. Han fikk de første årene heller ikke visum til Storbritannia og Frankrike.
Forretningsmann og siste år
Med base i Norge/Sverige og i samarbeid med Wallenberg-familien i Sverige bygget han seg på 1920-tallet opp som forretningsmann. Han var blant annet direktør for Madal-plantasjen i Mosambik der Albert I av Monaco var hovedeier. Han tok, på Wallenbergs initiativ, over for Christian Thams som direktør. Han var rådgiver for Montagu Norman.
På 1930-tallet flyttet han med familien til Wien for å bistå med driften av Creditanstalt som ble meldt konkurs i 1931 (banken tilhørte Rothschild-familien). Den 12. mars 1938 reiste han til Monaco med en koffert verdipapirer fra banken, samme dag krysset Wehrmacht grensen til Østerrike. Han arbeidet som bankdirektør for Wallenberg- og Rothschild familiene, og opparbeidet en betydelig formue og bodde i Monaco de siste årene. I Monte Carlo hadde han spilt bort store beløp og han fikk bo gratis på Hotel de Paris de siste leveårene. Han døde i Monaco 1. april 1956.
Ettertiden
Familien eide «Iolanda» (foto fra 1911 da den var verdens nest størst privateide yacht). Senere brukt av den britiske marine under navnet HMS «White Bear»
I Ukraina er tre av landets store kunstmuseer basert på kunstsamlinger som tilhørte Teresjtsjenko-familien. Rundt år 1900 støttet familien flere russiske og ukrainske kunstnere og opparbeidet en betydelig kunstsamling på omkring 15 000 malerier. Deler av samlingen ble stjålet av nazistene under andre verdenskrig.
Hans barnebarn, Michel Teretschenko (Terestchenko, Teresjtsjenko), fra Frankrike, ble forretningsmann i Ukraina og valgt til ordfører i Hlukhiv, byen der familien Teresjtsjenko hadde sitt utspring. Michel Teretschenko fikk overrakt det ukrainske passet fra president Porosjenko i 2015.
Michel Teretschenko har skrevet bøker om familiens historie. Bestefaren Teresjtsjenko selv holdt seg unna offentligheten etter revolusjonen og skrev ikke memorarer.
↑Kulikov, S. V. (2009). " Revolutions Invariably Come from Above" The Fall of Tsarism Through the Prism of the Elite Circulation Paradigm. Russian Studies in History, 47(4), 8-39.
↑Wade, Rex A. (1. desember 2013). «The Fall of Tsarism: Untold Stories of the February 1917 Revolution». Revolutionary Russia. 2. 26: 164–169. ISSN0954-6545. doi:10.1080/09546545.2013.855529. Besøkt 25. oktober 2025. «Critical here is that the testimonies not only confirm the identities of Guchkov, Prince Viazemskii, Nekrasov and Tereshchenko as central plotters, but also reveal that they did have military participation (previously doubted) in the person of Cavalry Guards Regiment officer D. V. Kossikovskii.»
↑Pearson, R. (1977). The Reluctant Revolutionaries. In: The Russian Moderates and the Crisis of Tsarism 1914 – 1917. Palgrave Macmillan, London. https://doi.org/10.1007/978-1-349-03385-0_7
1234Lyandres, S. (2014). The Fall of Tsarism: Untold Stories of the February 1917 Revolution. Oxford University Press.
↑Smith, N. (1968). The Role of Russian Freemasonry in the February Revolution: Another Scrap of Evidence. Slavic Review, 27(4), 604-608.
↑Norton, B. T. (1983). Russian Political Masonry and the February Revolution of 1917. International Review of Social History, 28(2), 240-258.
↑Winter, J. M. (1972). VII. Arthur Henderson, the Russian Revolution, and the Reconstruction of the Labour Party. The Historical Journal, 15(4), 753-773.
.jpg)
