| Moritz Hauptmann | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. okt. 1792 Dresden | ||
| Død | 3. jan. 1868 (75 år) Leipzig | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, musikkforsker, korleder, dirigent, musikkteoretiker, universitetslærer, kunsthistoriker, sjefdirigent, fiolinist, musikklærer, kantor, musiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle(r) | Susette Hauptmann | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Sachsen | ||
| Utmerkelser | Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1858) | ||
Moritz Hauptmann (1792–1868) var en tysk komponist, fiolinist og musikkteoretiker.
Moritz Hauptmann fikk sin musikalske utdanning av blant andre Louis Spohr, som han senere ble en nær venn av. Fra 1812 til 1815 var Hauptmann fiolinist ved Dresdner Hofkapelle, deretter var han i Russland, hovedsakelig som privat musikklærer. I begynnelsen av 1820-årene vendte han tilbake til Tyskland og ble i 1822 fiolinist i Kassel ved kurfyrstens hoffkapell og samarbeidet her igjen med Spohr.
På anbefaling av Felix Mendelssohn ble Hauptmann i 1842 utnevnt til thomaskantor og musikalsk leder i Leipzig. Sammen med Otto Jahn grunnla han i 1850 Bach-Gesellschaft, ble organisasjonens første leder og gav ut de tre første bindene av Bachs samlede verk.
Hauptmann skrev både verdslige verk og kirkemusikk, hovedsakelig korverk, lieder og motetter. På andre halvdel av 1800-tallet nøt han stor respekt som musikkteoretiker og musikkpedagog og av hans mange framstående elever kan nevnes Edvard Grieg, Johan Svendsen, Hans von Bülow, Joseph Joachim og Salomon Jadassohn. Hauptmanns musikkteoretiske skrifter fikk stor oppmerksomhet i hans egen levetid, men i våre dager er han stort sett glemt.
Mange lieder for solostemme og klaver, blant annet «Quel vago impallidir» (Petrarca), op. 29,2, gitt ut i «Petrarca-Lieder» H 7934, Editio Bärenreiter (2005).
(en) Moritz Hauptmann – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden