Neofolk

Neofolk, også kjent som apokalyptisk folk, er en musikksjanger som vokste frem i britiske postpunk- og industrialmiljøer på 1980-tallet. Sjangeren kjennetegnes først og fremst av akustiske instrumenter og kombinerer folkemusikk med eksperimentelle og postindustrielle uttrykk.

Musikalske kjennetegn

Neofolk forener elementer fra folkemusikk med impulser fra postindustriell og avantgardistisk musikk. Sjangeren henter også inspirasjon fra darkwave og dark ambient. Neofolk spilles hovedsakelig på akustiske instrumenter som gitar, fløyte, trommer, fiolin og cello, ofte med lydflater fra synthesizere. Musikken varierer fra enkle arrangementer med sang og akustisk gitar til mer eksperimentelle lydbilder med lydsløyfer, dissonanser og psykedeliske innslag.

Vokaluttrykket spenner fra melodisk sang til resitasjon, og arrangementene legger ofte større vekt på atmosfære og stemning enn på tradisjonell sangoppbygning.

Martial industrial, også kjent som military pop, er en musikksjanger som utviklet seg i nær tilknytning til neofolk, og som ofte tar opp militaristiske eller politiske temaer.

Historie

Neofolk har røtter i 1960-tallets band som hentet inspirasjon fra tradisjonell folkemusikk. Musikken til tidligere medlemmer av The Velvet Underground, særlig Nico, er blitt trukket frem som en viktig inspirasjonskilde.

Sjangeren vokste frem i darkwave-, postpunk- og industrialmiljøene på 1980-tallet, med Death in June, Sol Invictus og Current 93 som sentrale. Forbindelsene til industrialmiljøet ble videreført gjennom Current 93s tidlige, eksperimentelle samarbeid med Nurse With Wound og Death in Junes samarbeid med Boyd Rice og prosjektet hans, NON. Dette har bidratt til at flere av artistene i engelskspråklige sammenhenger regnes som en del av postindustrialbevegelsen.

Platebutikken Vinyl Experience i London hadde et stort utvalg av musikken og ble et viktig samlingssted for det gryende miljøet.

Også hos Swans er innflytelsen fra neofolk tydelig, blant annet på albumet Love of Life (1992). Dimitri Nasrallah i Exclaim! har trukket frem bandet som et viktig forbilde for miljøet tidlig på 2000-tallet. Mot slutten av 1990-tallet fikk sjangeren også innflytelse på band som tidligere hadde spilt black metal, som Empyrium og Haggard.

Navnet er satt sammen av gresk neos («ny») og engelsk folk, som her viser til folkemusikk. Betegnelsen «neofolk» kom først i bruk da musikkstilen fikk større utbredelse, og er dokumentert fra 1988.

Betegnelsen «apokalyptisk folk» er eldre enn «neofolk» og ble brukt av David Tibet i Current 93 på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Tibet siktet opprinnelig ikke til folkemusikk, men til menneskene bak bandet: «folk» skulle forstås som «mennesker», altså «apokalyptiske mennesker».

Andre, mindre presise betegnelser som brukes om artister innen sjangeren, er dark folk og pagan folk. Begge er samlebetegnelser som også brukes om andre typer musikk uten tilknytning til neofolk.

Temaer og visuelle uttrykk

Tekstene tar ofte opp temaer fra hedendom, natur og europeisk historie og mytologi. Referanser til litteratur og eldre tider er også vanlige. Lokale tradisjoner og stedegen tro står sentralt, sammen med esoteriske og historiske temaer. Nyhedendom og okkultisme går igjen både hos sjangerens tidlige utøvere og hos nyere artister. Runer og steder knyttet til førkristen tro i Europa er vanlige motiver og uttrykker en interesse for fortiden og forfedrene. Sosiologen Peter Webb ser dette som en arv fra romantikkens diktning og en reaksjon mot opplysningstidens rasjonalisme. Ifølge Webb kommer dette hos band som Sol Invictus til uttrykk i en esoterisk åndelighet der hedendommen står sentralt, med respekt for naturen, et åpent syn på seksualitet og med ritualer og seremonier knyttet til årstidene. Det forekommer også litterære referanser som Ernst Jüngers Waldgänger.

Disse temaene preger også bandnavn, plateomslag, klær og andre deler av artistenes visuelle uttrykk. Både pionerer og nyere utøvere har derfor sett neofolk som en del av en bredere nyhedensk oppblomstring.

Politiske kontroverser

Bruken av fascistiske symboler og slagord har bidratt til at sjangeren forbindes med ytre høyre, en kobling som tilhengere har bestridt. Death in June, Sol Invictus, Allerseelen, Von Thronstahl og Blood Axis sto sentralt i debatten om høyreekstreme strømninger i gothmiljøet tidlig på 2000-tallet. Ästhetische Mobilmachung av Andreas Speit og Looking for Europe av Andreas Diesel og Dieter Gerten regnes som sentrale bøker i debatten.

Mange av de kritiserte artistene unngår tydelige politiske standpunkter og understreker at musikken er åpen for tolkning. Forsvarerne deres mener at de omstridte referansene brukes som provokasjon og samfunnskritikk. Stefanie von Schnurbein har tolket referansene som uttrykk for en elitistisk og nyromantisk holdning der kunst og religion knyttes sammen. Enkelte band har tatt avstand fra det de oppfatter som forsvar for fascismen og fascistisk tematikk innen neofolk og den beslektede sjangeren martial industrial.

Aktører på ytre høyre har også forsøkt å gjøre neofolk til sin egen. Artister omtales og intervjues i høyreradikale og høyreekstreme publikasjoner, og personer fra disse miljøene oppsøker konsertene.

Referanser

  1. ↑ Tony F. (7. februar 2006). «Death in June - The guilty have no pride [Rezension]». Nonpop. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 16. september 2026.
  2. ↑ «CURRENT 93: Aleph At Hallucinatory». Nonpop. 24. juni 2009. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 16. september 2026.
  3. ↑ Martin L. (13. juni 2006). «Current 93: Rezension und Bericht». Nonpop. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 16. september 2026.
  4. 1 2 3 4 5 6 Neumann-Braun, Klaus; Schmidt, Axel. Die Welt der Gothics: Spielräume düster konnotierter Transzendenz (på German) (2nd utg.). VS Verlag für Sozialwissenschaften. s. 280. ISBN 978-3-531-15880-8.
  5. ↑ Brill, Dunja. «Transgression ohne Queer – die Inszenierung martialischer Männlichkeit als 'Anti-Drag' in der Industrial- und Extreme Metal-Szene». I Nagelschmidt. Interdisziplinäres Kolloquium zur Geschlechterforschung: Die Beiträge (på tysk). Peter Lang. s. 133. ISBN 9783631601266.
  6. 1 2 3 Webb, Peter. Exploring the Networked Worlds of Popular Music: Milieux Cultures. London: Routledge. ISBN 978-0-415-95658-1.
  7. 1 2 John Eden (7. november 2010). «Who Makes the Nazis?: What Ends When the Symbols Shatter? My Time as a Death In June Fan». Who Makes The Nazis?. Arkivert fra originalen 11. november 2010. Besøkt 16. september 2026.
  8. ↑ Tamlin Magee (4. desember 2015). «White Life from the Mouth of Infinity & Love of Life by Swans | Reissue Reviews». The Line of Best Fit (på engelsk). Besøkt 16. september 2026.
  9. ↑ Nasrallah, Dimitri. «Michael Gira From Uncompromising Swans to Ethereal Angels of Light». Besøkt 22. desember 2024.
  10. ↑ Diedrich Diederichsen (1. oktober 1988). «Beschreibung der Musik des „Nate Starkman & Son“-Plattenlabels, das Mitte bis Ende der 1980er hauptsächlich folk-inspirierten Post-Punk (wie z. B. Fourwaycross und Shiva Burlesque), Gothic- und Indie-Rock veröffentlichte.». Spex Musikmagazin (10): 61.
  11. ↑ Rehill, Anne. The Apocalypse Is Everywhere: A Popular History of America's Favorite Nightmare. Greenwood Publishing. s. 205. ISBN 978-0-313-35438-0.
  12. ↑ Kelly, Jennifer (16. mai 2006). «The Apocalyptic Visions of Current 93». SPIN Music Group, BUZZMEDIA. Arkivert fra originalen 6. august 2006. Besøkt 28. desember 2025.
  13. ↑ Roland Steiner (30. mai 2008). «Rokko's Adventures im EVOLVER #3/Pt. 1». Rokko's Adventures (på tysk). Evolver. Besøkt 16. september 2026.
  14. ↑ Powell, Erin (9. april 2005). «Douglas Pierce / Death In June Interview». Heathen Harvest.
  15. ↑ Anton Shekhovtsov (10. november 2009). «Apoliteic music: Neo-Folk, Martial Industrial and ‘metapolitical fascism’». Patterns of Prejudice. 43 (5): 431–457. doi:10.1080/00313220903338990.
  16. ↑ Diesel, Andreas; Gerten, Dieter (2007). Looking For Europe (2 utg.). Index. ISBN 978-3-936878-02-8.
  17. ↑ Speit, Andreas (2002). Ästhetische Mobilmachung. Münster: Unrast. ISBN 3-89771-804-9.
  18. ↑ Padellaro, Nicholas (2010). «Post-Punk». I Nym, Alexander. Schillerndes Dunkel. Geschichte, Entwicklung und Themen der Gothic-Szene. s. 188. ISBN 978-3-86211-006-3.
  19. ↑ Schnurbein, Stefanie von. «Germanic Neo-Paganism – A Nordic Art-Religion?». I Schlehe, Judith. Religion, Tradition and the Popular: Transcultural Views from Asia and Europe. Bielefeld: Transcript Verlag. ISBN 978-3-8376-2613-1.
  20. ↑ Kelly, Kim. «Unmasking Gaylord, Black Metal's Latest Anti-Fascist Enigma». Besøkt 28. desember 2025 – via Vice.com.
  21. ↑ Rolling-Stone-Redaktion (1. februar 2024). «Der Sound der Neuen Rechten: Neofolk und die Identitäre Bewegung». Rolling Stone (på tysk). Besøkt 16. september 2026.

Videre lesning

Autoritetsdata