Neofolk, også kjent som apokalyptisk folk, er en musikksjanger som vokste frem i britiske postpunk- og industrialmiljøer på 1980-tallet. Sjangeren kjennetegnes først og fremst av akustiske instrumenter og kombinerer folkemusikk med eksperimentelle og postindustrielle uttrykk.
Neofolk forener elementer fra folkemusikk med impulser fra postindustriell og avantgardistisk musikk. Sjangeren henter også inspirasjon fra darkwave og dark ambient. Neofolk spilles hovedsakelig på akustiske instrumenter som gitar, fløyte, trommer, fiolin og cello, ofte med lydflater fra synthesizere. Musikken varierer fra enkle arrangementer med sang og akustisk gitar til mer eksperimentelle lydbilder med lydsløyfer, dissonanser og psykedeliske innslag.
Vokaluttrykket spenner fra melodisk sang til resitasjon, og arrangementene legger ofte større vekt på atmosfære og stemning enn på tradisjonell sangoppbygning.
Martial industrial, også kjent som military pop, er en musikksjanger som utviklet seg i nær tilknytning til neofolk, og som ofte tar opp militaristiske eller politiske temaer.
Neofolk har røtter i 1960-tallets band som hentet inspirasjon fra tradisjonell folkemusikk. Musikken til tidligere medlemmer av The Velvet Underground, særlig Nico, er blitt trukket frem som en viktig inspirasjonskilde.
Sjangeren vokste frem i darkwave-, postpunk- og industrialmiljøene på 1980-tallet, med Death in June, Sol Invictus og Current 93 som sentrale. Forbindelsene til industrialmiljøet ble videreført gjennom Current 93s tidlige, eksperimentelle samarbeid med Nurse With Wound og Death in Junes samarbeid med Boyd Rice og prosjektet hans, NON. Dette har bidratt til at flere av artistene i engelskspråklige sammenhenger regnes som en del av postindustrialbevegelsen.
Platebutikken Vinyl Experience i London hadde et stort utvalg av musikken og ble et viktig samlingssted for det gryende miljøet.
Også hos Swans er innflytelsen fra neofolk tydelig, blant annet på albumet Love of Life (1992). Dimitri Nasrallah i Exclaim! har trukket frem bandet som et viktig forbilde for miljøet tidlig på 2000-tallet. Mot slutten av 1990-tallet fikk sjangeren også innflytelse på band som tidligere hadde spilt black metal, som Empyrium og Haggard.
Navnet er satt sammen av gresk neos («ny») og engelsk folk, som her viser til folkemusikk. Betegnelsen «neofolk» kom først i bruk da musikkstilen fikk større utbredelse, og er dokumentert fra 1988.
Betegnelsen «apokalyptisk folk» er eldre enn «neofolk» og ble brukt av David Tibet i Current 93 på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Tibet siktet opprinnelig ikke til folkemusikk, men til menneskene bak bandet: «folk» skulle forstås som «mennesker», altså «apokalyptiske mennesker».
Andre, mindre presise betegnelser som brukes om artister innen sjangeren, er dark folk og pagan folk. Begge er samlebetegnelser som også brukes om andre typer musikk uten tilknytning til neofolk.
Tekstene tar ofte opp temaer fra hedendom, natur og europeisk historie og mytologi. Referanser til litteratur og eldre tider er også vanlige. Lokale tradisjoner og stedegen tro står sentralt, sammen med esoteriske og historiske temaer. Nyhedendom og okkultisme går igjen både hos sjangerens tidlige utøvere og hos nyere artister. Runer og steder knyttet til førkristen tro i Europa er vanlige motiver og uttrykker en interesse for fortiden og forfedrene. Sosiologen Peter Webb ser dette som en arv fra romantikkens diktning og en reaksjon mot opplysningstidens rasjonalisme. Ifølge Webb kommer dette hos band som Sol Invictus til uttrykk i en esoterisk åndelighet der hedendommen står sentralt, med respekt for naturen, et åpent syn på seksualitet og med ritualer og seremonier knyttet til årstidene. Det forekommer også litterære referanser som Ernst Jüngers Waldgänger.
Disse temaene preger også bandnavn, plateomslag, klær og andre deler av artistenes visuelle uttrykk. Både pionerer og nyere utøvere har derfor sett neofolk som en del av en bredere nyhedensk oppblomstring.
Bruken av fascistiske symboler og slagord har bidratt til at sjangeren forbindes med ytre høyre, en kobling som tilhengere har bestridt. Death in June, Sol Invictus, Allerseelen, Von Thronstahl og Blood Axis sto sentralt i debatten om høyreekstreme strømninger i gothmiljøet tidlig på 2000-tallet. Ästhetische Mobilmachung av Andreas Speit og Looking for Europe av Andreas Diesel og Dieter Gerten regnes som sentrale bøker i debatten.
Mange av de kritiserte artistene unngår tydelige politiske standpunkter og understreker at musikken er åpen for tolkning. Forsvarerne deres mener at de omstridte referansene brukes som provokasjon og samfunnskritikk. Stefanie von Schnurbein har tolket referansene som uttrykk for en elitistisk og nyromantisk holdning der kunst og religion knyttes sammen. Enkelte band har tatt avstand fra det de oppfatter som forsvar for fascismen og fascistisk tematikk innen neofolk og den beslektede sjangeren martial industrial.
Aktører på ytre høyre har også forsøkt å gjøre neofolk til sin egen. Artister omtales og intervjues i høyreradikale og høyreekstreme publikasjoner, og personer fra disse miljøene oppsøker konsertene.