I 1965 spilte Nico inn sin første singel, «I'm Not Sayin» på Andrew Loof Oldhams plateselskap Immediate. I New York ble hun kjent med Andy Warhol, og hun fikk en rolle i hans film The Chelsea Girls. Gjennom Warhol fikk hun også kontakt med bandet The Velvet Underground, og dets debutalbum The Velvet Underground and Nico fra 1967 bærer preg av Nicos karakteristiske dype alt-stemme og tyske aksent. Under samarbeidet med Velvet Underground, hvor hun aldri var offisielt medlem, fikk hun også kontakt med John Cale, som sammen med Lou Reed utgjorde stambesetningen. Cale fikk betydelig innflytelse på hennes karriere. Begge forlot bandet i 1968, og Cale produserte hennes debutalbum Chelsea Girl, som ble innspilt i 1967 og inneholdt låter av blant annet Bob Dylan, Tim Hardin, Lou Reed, Jackson Browne og John Cale selv. Cale fortsatte som produsent på LP-en The Marble Index året etter, hvor Nico fjernet seg fra den mer romantiske pop-stemningen i det første albumet. Også Desertshore og The End ble produsert av Cale.
Nico i 1985
Under innflytelse av frontfiguren Jim Morrison i Doors, som bidro til sangmaterialet hennes ble Nicos musikk stadig mindre konvensjonell, men samtidig ble den kommersielle suksessen også mindre. Hun spilte blant annet på et indisk tråorgel. «Det er et kunstprodukt. Man kan ikke pakke inn selvmord,» var Cales kommentar til The Marble Index' mangel på kommersiell suksess.
I 1974 ga hun ut albumet The End..., der tittelsporet er en dyster versjon av en av Morrisons sanger. Heller ikke denne LP-en fikk større kommersiell suksess. Ikke desto mindre har Nico fått en betydelig innflytelse etter sin død, også fordi en rekke kjente musikere – deriblant Brian Eno og Phil Manzanera fra Roxy Music – hadde gjesteopptredener på albumene hennes. Denne innflytelsen er merkbar blant annet i goth-kulturen og -musikken.
Karriere som modell
Nico ble først kjent som modell for ulike internasjonale moteblader. Som ung jente flyttet hun til Paris hvor hun traff den kjente fotografen Tobias, som gav henne kallenavnet Nico etter sin tidligere venn, filmskaperen Nikos Papatakis. Nico arbeidet for magasinene Vogue, Tempo, Vie Nuove, Mascotte Spettacolo, Camera, ELLE og andre motemagasiner som eksisterte på slutten av 1950-tallet.
Den 19. juli 1988 ble hun skadet på en sykkeltur mens hun var på ferie på Ibiza. Hun fikk et slag mot hodet og ble bragt til sykehus, hvor de konstaterte at hun hadde fått en kraftig hjerneblødning. Hun døde samme dag.
Sønnen
Nico hadde tidligere hatt et forhold til Alain Delon og i 1961 møttes de igjen. De gjenopptok affæren, noe som resulterte i en graviditet. Så snart hun fikk vite om graviditeten, fortalte Nico alle at faren var Alain Delons. 11. august 1962 fødte hun sønnen deres, Christian Aaron Boulogne, som hun kalte Ari. Alain Delons vedkjente seg aldri barnet, men det fikk allikevel Alain Delons sin mor, Edith Boulogne, sitt etternavn. Ari var med moren i tiden hos Warhol og han var med i Warhol‑filmen TheChelsea Girls kun 4 år gammel. Ute av stand til å oppdra barnet sitt, forlot hun Ari for å bli oppdratt av Delons mor og stefar. Ari ble fotograf og skuespiller. Ari kjempet hele livet for å få Alain Delons til å anerkjenne han som hans sønn, men det skjedde ikke. I 2001 ga han ut boken L’amour n’oublie jamais, en selvbiografisk bok om forholdet til moren Nico og hans egen turbulente oppvekst. Etter morens død i 1988 slet han med heroinavhengighet, perioder som hjemløs og opphold på psykiatrisk klinikk. Han ble rusfri på 1990‑tallet, men livet hans forble preget av ustabilitet. Han hadde tilbakefall og i 2023 ble han funnet død i leiligheten sin i Paris etter en heroin-overdose.
_(cropped).jpg)
.jpg)
