Nyskolastikk er en retning innen filosofien som i andre halvdel av 1800-tallet ville gjenoppleve og aktualisere middelalderens skolastikk.
I og med pave Leo XIIIs encyklika Aeterni Patris av 1879 ble Thomas av Aquinos lærer og medtoder understreket som et hovedledesnor for alle studier i katolske skoler or seminarer. Samtidig ble det advart mot meget av moderne filosofi og teologi. Nyskolastikken dreier seg ikke bare om nythomisme men også en fornyet interesse for Bonaventuras og Duns Scotus' filosofiske tenkning.
Neoskolastismens storhetstid ligger i første halvdel av 1900-tallet. Etter andre verdenskrig falmet interessen for neoskolastisk filosofi ganske brått forskjellige steder til fordel for andre innsikter som Nouvelle Théologie.
I 1882 ble det opprettet et professorat i thomistisk filosofi i Leuven, med Désiré-Joseph Mercier som den første innehaver. De tyske prestene og teologene Joseph Kleutgen S.J. og Matthias Joseph Scheeben gav viktige bidrag til nyskolastikkens utvikling. Forfattere som Edouard Hugo, Réginald Garrigou-Lagrange og Henri Grenier opprettholdt særlig tett tradisjonen fra manualene fra middelalderen. Representantene for denne retningen hadde ikke som mål å berike den thomistiske lære, men snarere å vise (eller demonstrere) hva som er det evigvarige i metafysikkens spørsmål. Dermed inntok de en defensiv og trassig holdning til modernitetens feil, som de så det, og oppstillte thomismen mot som en ufeilbarlig bastion. De fleste verkene til denne skolen er skrevet på latin, slik tilfellet er med: Tommaso Maria Zigliara (1833-1893), italiensk forfatter av en trebinds Summa philosophica, Albert Farges, forfatter av nibinds Filosofiske studier og et filosofikurs, tatt i bruk som lærebok av mange seminarer, kardinal Louis Billot, hvis tilbakevenden til St Thomas Aquinas demonstrerer hans uavhengighet fra Francisco Suárez (som hadde betydelig innflytelse blant de tyske nyskolastikkerne), og Cornelio Fabro (1911–1995).
Andre varierte i sin tolkning, blant annet Martin Grabmann (1875–1949), Amato Masnovo (1880–1955), Francesco Olgiati (1886–1962) og Antonin-Dalmace Sertillanges (1863–1948).. Forfattere som Étienne Gilson, Jacques Maritain) og Joseph Maréchal undersøkte alternative tolkninger av Aquinas fra 1920-tallet til 1950-tallet. Gilson og Maritain underviste og foreleste over hele Europa og Nord-Amerika, og påvirket en generasjon engelsktalende katolske filosofer.
Andre som gjerne kalles historisk orienterte nyskolastikere var for eksempel belgieren Maurice De Wulf, franskmennene Pierre Mandonnet (grunnlegger av Bibliothèque thomiste og Marie-Dominique Chenu, og spanjolen Miguel Asín Palacios.
En viktig bevegelse innen skolastisk vekkelse fant sted allerede i løpet av 1500- og 1600-tallet og beriket skolastisk litteratur med mange fremtredende bidrag, i tillegg til å tilpasse skolastisk tankegang til nytidens problemer og syntetisere tankestrømningene til forskjellige forfattere av middelalderens skolastisme, som thomismen, skotismen eller nominalismen. Francisco de Vitoria (1483–1546), Thomas de Vio Cajetan (1469–1534), Gabriel Vásquez (1551–1604), Francisco de Toledo (1532–1596), Pedro da Fonseca (1528–1599), og spesielt Francisco Suárez (1548–1617) var dype tenkere, verdige de store mestrene hvis prinsipper de hadde tatt i bruk.